Del 5 – Ekstramateriale: verktøy, modeller og ordforklaringer

; Forsiden · Del 5 av 7

Kursheftet s. 46–64

Et samlivskurs lever videre i verktøyene paret tar med seg hjem. I denne delen samler vi ekstramaterialet kursheftet legger bakerst — modellene parene vender tilbake til, de konkrete verktøyene de tar i bruk, og ordforklaringene som gjør fagspråket tilgjengelig. Verktøyene blir bare kort introdusert i hovedkapitlene; det faglige grunnlaget for hvert av dem finnes i Del 5.

Del 5 følger kursheftets struktur side for side, fra Thomas Browns ADHD-modell på s. 46 til ordforklaringene på s. 61–64. Sentrale verktøy som omtales er Den rause samtalen, Akuttoppklaringen, Kjærestemøter og Mitt energiregnskap. Hvert tema får en kort faglig kommentar — nok til at kurslederen kan møte deltakernes spørsmål med presisjon, uten å duplisere det som allerede står i kursheftet for paret.

Thomas Browns ADHD-modell

Kursheftet s. 46–47

Thomas E. Brown utviklet modellen om eksekutive funksjoner ved ADHD gjennom mange års klinisk arbeid, blant annet i tjue år som førsteamanuensis i psykiatri ved Yale University School of Medicine. Modellen ble opprinnelig publisert i 2001 og oppdatert i 2008 — det er denne 2008-versjonen som Helene Barone ved Regionalt ressurssenter for autisme, ADHD og Tourettes syndrom i Helse Vest har oversatt til norsk og som gjengis i kursheftet s. 46.

Modellen organiserer eksekutive funksjoner i seks klynger som virker sammen i ulike kombinasjoner: aktivering, fokus, anstrengelse, følelser, hukommelse og handling. Browns sentrale poeng er at ADHD i kjernen handler om en dirigentsvikt snarere enn om manglende oppmerksomhet i absolutt forstand: hjernen strever med å koordinere de seks klyngene i sanntid, særlig under oppgaver som krever vedvarende innsats over tid.

Faglig fordypning

Browns modell og forholdet til Barkleys teori

Browns modell deler grunnpremisser med Russell Barkleys atferdshemmingsteori — begge ser eksekutive funksjoner som den kliniske kjernen ved ADHD. De to teoretikerne legger likevel vekt på ulike aspekter. Barkley fremhever behavioral inhibition (atferdshemming) som den primære, underliggende mekanismen, der de andre eksekutive funksjonene flyter ut av denne. Brown er mindre hierarkisk — han ser de seks klyngene som mer likestilte og samvirkende. Klinisk er forskjellen ofte mindre viktig enn likhetene: begge modeller gir kursdeltakere en konkret ramme for å gjenkjenne ADHD-utfordringer som regulatoriske, snarere enn motivasjonelle.

For paret kan modellen være særlig nyttig som eksternaliseringsverktøy. Når den nevrotypiske partneren oppdager at det partneren strever med, kan navngis som anstrengelse eller aktivering — snarere enn latskap eller manglende kjærlighet — endrer hele tolkningsrammen seg. «Han er ikke uengasjert i meg; aktiveringssvikten gjør at det å starte ferdig et prosjekt midt i en samtale er nevrologisk krevende» er en annerledes konklusjon enn «han bryr seg ikke».

Kursheftets liste over hvordan reguleringsutfordringene kan vise seg i hverdagen (s. 46–47) — fra å prioritere mellom oppgaver til risikoatferd og sårbarhet for negative tankespiraler — er ment som gjenkjennelseshjelp. Det er verdt å nevne for paret at de færreste kjenner seg igjen i alle punktene samtidig: hvert par kan kjenne seg igjen i noen punkter, ikke i andre, og variasjonen mellom personer med ADHD er stor.

Noen deltakere — særlig de som nylig har fått diagnose — kan oppleve listen på s. 46–47 som et speil av hele sitt liv. Reaksjonene kan spenne fra lettelse («endelig forstår jeg hvorfor!») til sorg («hvor mye av livet mitt har vært preget av dette uten at jeg visste det?»). Kurslederen kan møte dette med å normalisere reaksjonen og koble den til det vi vet om diagnoseopplevelsen.

Spesielt om kvinner og ADHD

Kursheftet s. 47–48

Dette avsnittet i kursheftet utdyper hva som er beskrevet i Del 3 kapittel 3 om kjønnsperspektiver. Det er nyttig å henvise tilbake til kapittel 3 dersom det kommer dybdespørsmål om hormonelle påvirkninger, attribusjonsstil eller den tredoble belastningen.

Kursheftet beskriver historien om hvordan kursutviklerne selv oppdaget blindsonen: det var først da de holdt et kurs i Bergen, der de forventet en aktiv forsamling men fikk den stilleste gruppen de noen gang hadde hatt, at de våknet — i ni av de ti parene var det kvinnen som hadde ADHD (kursheftet s. 47). Denne anekdoten illustrerer et bredere fenomen dokumentert i forskningen: kvinner med ADHD er ofte usynlige fordi de maskerer mer, internaliserer symptomer i større grad (depresjon, angst, spiseforstyrrelser framfor eksternalisert uro), og presenterer oftere den uoppmerksomme profilen som er vanskeligere å oppdage for omgivelsene.

Lotta Borg Skoglund, svensk psykiater og forsker, har bidratt vesentlig til kunnskapen om kvinner og ADHD. Boken Från duktig flicka till utbränd kvinna — som kursheftet refererer til på s. 48 — beskriver utviklingsforløpet for mange kvinner med ADHD: fra barndommens «flinke pike» som kompenserer gjennom perfeksjonisme og tilpasning, via ungdomsårenes økende strev med å holde fasaden oppe, til voksenlivets utbrenthet når kompensasjonsstrategiene ikke lenger strekker til.

Mira Elise Glaser Holthe har skrevet et gratis informasjonshefte om ADHD hos kvinner som kan lastes ned fra ADHD Norges nettsider (kursheftet s. 48). Heftet er en tilgjengelig inngangsport for kvinner som er i en utforskningsfase — enten de er nydiagnostiserte eller vurderer utredning.

For den nevrotypiske mannlige partneren til en kvinne med ADHD kan ekstramaterialet på s. 47–48 ha en spesifikk funksjon: det kan gi språk for opplevelser han har gjort uten å forstå hvorfor. Hjernetåke, sykliske funksjonsfall i forbindelse med menstruasjon eller overgangsalder, perfeksjonisme som veksler med kollaps — alt dette kan oppleves uforklarlig for den som står ved siden av. Det hormonelle perspektivet kan kaste nytt lys over slike erfaringer.

Faser i det nevromangfoldige parforholdet

Kursheftet s. 48–49

Kursheftet beskriver seks faser som mange nevromangfoldige par kan gjenkjenne. Modellen er klinisk utviklet og bygger på erfaringer fra kursutviklernes mange år med par, snarere enn på en spesifikk empirisk studie. Den deler dermed status med Melissa Orlovs fasebeskrivelse som klinisk innsiktsmodell — et heuristisk kart som kan brukes til å lokalisere paret, ikke som en bindende utviklingssekvens.

Faglig fordypning

De seks fasene i nevromangfoldige parforhold

1. Forelskelsesfasen. Den nevroatypiske partneren retter intens, udelt oppmerksomhet mot den nye kjæresten. ADHD-hjernens hyperfokus på det nye og spennende kan generere en opplevelse av å bli sett, begjært og elsket som den nevrotypiske sjelden har opplevd før.
2. Sjokkfasen. For noen oppleves overgangen som om noe skjer over natten — den intense oppmerksomheten fra ADHD-kjæresten er plutselig borte. Skiftet sammenfaller ofte med at paret flytter sammen, gifter seg, eller på andre måter etablerer forholdet som stabilt og trygt.
3. Forvirringsfasen. Den nevrotypiske partneren lurer på hva som egentlig foregår, og utvikler ulike hypoteser: husker jeg feil at det var fint før? Overvurderte jeg forelskelsen? Har kjæresten lurt meg? Vil hen rett og slett ikke skjerpe seg?
4. Eurekafasen. Paret begynner å få kunnskap om hjerneforskjellene og oppdager at det er de varige hjerneforskjellene mellom dem som skaper utfordringer — snarere enn den andres tilsynelatende likegyldighet eller overdrevne trang til å kritisere.
5. Prøve- og feilefasen. Paret utforsker aktivt nye måter å håndtere forskjellene på. I begynnelsen kan denne fasen oppleves som en følelsesmessig berg- og dalbane, der humøret kan svinge mellom pågangsmot og optimisme til skuffelse og frustrasjon.
6. Vedlikeholdsfasen. Når kunnskapen om hjerneforskjellene har festet seg, har paret skapt realistiske forutsetninger for å bygge et samliv der de gjør hverandre gode. Nevromangfoldige par som har vært sammen i 20–30 år eller mer, og som trives, forteller ofte at de har funnet kreative måter å utnytte hverandres sterke sider på.

Mange par som kommer på kurs befinner seg et sted mellom forvirringsfasen og eurekafasen. Selve kurset kan fungere som inngangsporten til eurekafasen — den øyeblikkelige opplevelsen av «så det er ikke meg, det er nevrologien» er en hyppig tilbakemelding etter første eller andre kursdag.

Det er nyttig å være bevisst at parene kommer inn i ulike faser, og at fasene har ulike behov. Et par i sjokkfasen kan trenge mer normalisering; et par i forvirringsfasen kan trenge mer nevrokunnskap; et par i prøve- og feilefasen kan trenge mer verktøy og oppmerksomhet om at tilbakeslag er forventet.

Praksis

Når par i forvirringsfasen ber om svar nå

Par i forvirringsfasen kan ha vært gjennom mange forklaringsmodeller før de kom på kurs — kanskje gjentatte ganger har endret hypotese om hva som egentlig foregår. De kan komme med stor sult etter å forstå raskt. Vi har erfart at det er nyttig å roe ned forventningen: forståelse bygges over kursdagene, og det er sjelden én forklaring som passer. Den løsningsfokuserte holdningen fra kapittel 4 — at alt som skjer er data — kan kombineres med fasekartet for å gi paret en holdning der kunnskapen får tid til å feste seg.

Mitt energiregnskap

Kursheftet s. 50–51

Energiregnskapet (s. 50–51) er et kartleggingsverktøy som ber den enkelte (ikke paret samlet) identifisere sine kraftkilder og sine kraftkrevende aktiviteter. Hensikten er å gjøre noe synlig som ofte er usynlig — at energien går ned og opp gjennom dagen og uken, og at det kan gå an å påvirke balansen ved bevisste valg.

Verktøyets nevrologiske begrunnelse er at interosepsjon — sansen for kroppens indre signaler — er nært knyttet til evnen til å kjenne igjen og sette ord på egne følelser, og interoseptive vansker er rapportert ved både ADHD og autisme. Når interosepsjonen er svekket, blir det vanskeligere å merke energiunderskuddet i tide. Mange beskriver at de først registrerer underskuddet etter kollapsen — at de var slitne uten å vite det selv.

Energiregnskapet kompenserer for dette ved å gi monitoreringen en ytre form. I stedet for å stole på at kroppens signaler oversettes til bevisst tilstand i sanntid, oppretter verktøyet en ytre struktur som over tid kan bygge gjenkjennelse. Det som ble nedskrevet i går, kan i dag fungere som diagnose for hva som mangler.

For paret kan energiregnskapet ha en tilleggsfunksjon: det kan gi den nevrotypiske partneren innsyn i hva som tapper og fyller energi hos den andre. «Det jeg trodde var en hyggelig sosial kveld, var i realiteten en intens maskeringsanstrengelse» kan være en oppdagelse som endrer hvordan paret planlegger uken.

For kvinner med ADHD kan energiregnskapet bli en pekepinn på sykliske mønstre knyttet til menstruasjonssyklusen. Det kan nevnes — uten å gjøre det til hovedfokus — at kvinner med ADHD kan ha nytte av å registrere energinivå i ulike faser av syklusen, og at dette kan gi en mer realistisk forventning til hva som er mulig når.

Den rause samtalen

Kursheftet s. 52–53

Den rause samtalen er en strukturert variant av aktiv lytting, tilpasset den nevromangfoldige paret. Som kursheftet selv presiserer (s. 52): aktiv lytting kan være en ekstra utfordrende øvelse for par med ulike hjernespråk, og spesielt for den som strever med oppmerksomhetsregulering.

Verktøyets struktur — innsjekk → betroelse → oppsummering → bekreftelse eller ny formulering — gjør at samtalen ikke avhenger av begges spontane formuleringsevne i øyeblikket. Hvert trinn har en fastsatt rolle og et fastsatt format. Det er nevrologisk klokt: når emosjonell ladning øker, kan både arbeidsminne og verbal formuleringsevne svekkes raskt. Strukturen kan bære samtalen videre selv når kapasiteten svinger.

Faglig fordypning

Hvorfor «betroelse» og ikke «bebreidelse»

Kursheftet skiller mellom betroelse og bebreidelse (s. 52, med referanse til Gottmans tabell, som er gjengitt på s. 27). En betroelse starter med «jeg» og en opplevelse. En bebreidelse starter med «du» og en anklage. Forskjellen kan virke språklig kosmetisk, men er nevrologisk vesentlig: En bebreidelse aktiverer skamregisteret hos den som mottar, og særlig hos en som bærer avvisningssensitivitet. Når skammen aktiveres, kollapser kapasiteten til perspektivtaking — og dermed kapasiteten til å motta budskapet. En betroelse aktiverer ikke skamregisteret på samme måte, fordi den ikke peker mot mottaker som årsak. Den peker mot avsender som opplever.

Den rause samtalen fungerer godt som et stående henvisningspunkt gjennom hele kurset. Når paret etter Øvelse 6 (Innrømmelsesøvelsen) sier «vi trenger et verktøy for å snakke om det som skjedde i forrige uke», er Den rause samtalen ofte svaret. Når paret etter Øvelse 8 (Pausesignalet) lurer på hvordan de skal gjenoppta samtalen, kan Den rause samtalen være neste trinn.

Trafikklysmodellen som inngangskontroll

Kursheftet anbefaler å bruke trafikklysmodellen eller stressskalaen som innsjekk før Den rause samtalen settes i gang. Begrunnelsen er fysiologisk: Den rause samtalen krever grønn sone hos begge for å lykkes. Dersom én eller begge er i gul sone, kan samtalen heller utløse eskalering enn raushet. Innsjekken — «hvor er du på humørskalaen eller stress-skalaen?» — gjør at paret kan utsette samtalen til betingelsene er bedre.

For nevroatypiske partnere med svekket interosepsjon kan trafikklysmodellen være vesentlig her: spørsmålet «hvor er du nå?» kan være enklere å besvare med en farge enn med en sammenhengende verbal beskrivelse av indre tilstand.

Akuttoppklaringen

Kursheftet s. 54

Akuttoppklaringen (s. 54) er Den rause samtalens hverdagsmotstykke — et verktøy for de korte, intense øyeblikkene der partnerens handling treffer uventet. Mens Den rause samtalen forutsetter et avtalt tidspunkt, designes Akuttoppklaringen for sanntid: i kjøkkenet, midt i en aktivitet, før samtalen har rukket å starte.

Verktøyets tre deler — «stopp!», «hva skjedde inni deg akkurat nå?», «Ok. Jeg forstår hvorfor du gjorde det» — er konstruert for å bryte den automatiske attribusjonen som ellers kan starte konfliktdansen.

Faglig fordypning

Akuttoppklaringens tre faser

«Stopp!» — krever oppmerksomhet. Sjelden et stopp av handlingen, som ofte allerede er utført, men en markør for at den som ble truffet, trenger akutt og umiddelbar oppmerksomhet.

«Hva skjedde inni deg akkurat nå?» — nysgjerrig utforskning. Kursheftet understreker at «Legg maksimal energi i å la stemmen formidle et mest mulig nysgjerrig og minst mulig kritisk tonefall» (kursheftet s. 54). Begrunnelsen er nevrologisk: ved avvisningssensitivitet avleses tonefall før innhold, og en spørrende setning med kritisk klang aktiverer forsvar snarere enn refleksjon.

«Ok, jeg forstår hvorfor du gjorde det» — bekreftelse. Selv om en fortsatt opplever det partneren gjorde som klønete eller uheldig, kan bekreftelsen lukke akuttsituasjonen. Det som trenger videre samtale, kan utsettes til en raus samtale senere.

Vi har sett at par som tar Akuttoppklaringen i bruk, ofte rapporterer at antallet konfliktopptrappinger faller merkbart. Det skjer fordi den nevrotypiske partnerens førstereaksjon endres — uavhengig av om handlingene blir mindre klønete — fra «hvordan kunne du» til «hva tenkte du». Det første utløser forsvar; det andre åpner for refleksjon.

Praksis

Når par sier «det funker ikke»

Noen par rapporterer etter første forsøk at Akuttoppklaringen «funker ikke» — de greide ikke å holde det nysgjerrige tonefallet, eller fikk ingen meningsfull respons. Vi anbefaler å normalisere dette. Verktøyet bygger på en ferdighet som krever øvelse; de første gangene kan tonefallet svikte og responsen være kort. Det viktige er at paret etablerer akuttoppklaringen som mulig vane, snarere enn at den enkelte gangen lykkes perfekt. Med tiden blir overgangen fra «hvordan kunne du» til «hva tenkte du» mer automatisert.

Kjærestemøter

Kursheftet s. 55–57

Forebyggende kjærestemøter (s. 55–57) er en av de mest sentrale strukturene kurset anbefaler. Vi har behandlet dem inngående i Del 3 kapittel 4 — her nøyer vi oss med å løfte fram noen praktiske aspekter fra kursheftets ekstramateriale.

Kursheftets start smått-prinsipp (s. 55) — begynn med korte, ukentlige møter på 15 minutter — har vist seg å fungere godt. Mange par overdimensjonerer i begynnelsen og setter av en hel kveld, noe som etter to–tre forsøk kan bli vanskelig å gjennomføre og bidra til «vi greide det ikke»-erfaringer som over tid kan nære resignasjon. Korte møter med fast frekvens kan gi mer over tid enn lange, sporadiske.

Kursheftets gjør møtene interessante-prinsipp er nevrologisk begrunnet. ADHD-hjernens motivasjonsystem responderer på umiddelbar belønning. En kopp god te, snacks som begge liker, eller en avtalt hyggelig aktivitet etter møtet (en serie, en spasertur, en kort kjælestund) kan endre kjærestemøtet fra noe pliktpreget til noe man gleder seg til. Belønningen kan gjøre rutinen mer bærekraftig over tid.

Faglig fordypning

Strukturen i et ukentlig kjærestemøte (s. 55–56)

1. Start positivt (ca. 5 minutter). Fortell hverandre om noe dere satte pris på ved den andres innsats eller væremåte i uken som gikk.
2. Gjennomgå uken som var (ca. 10 minutter). Diskuter hva som fungerte godt, og hva som kunne vært bedre. Bruk konkrete eksempler og fokuser på samarbeid.
3. Planlegg den kommende uken (ca. 20 minutter). Gå gjennom kalenderen, avklar ansvarsområder og del oppgaver. Bruk gjerne visuelle hjelpemidler som felles digitale kalendere.
4. Kartlegg emosjonelle triggere (ca. 15 minutter). Del situasjoner som utløste sterke følelser. Snakk om hva som kunne vært gjort annerledes, og hvilke tiltak dere kan prøve for å støtte hverandre bedre fremover.
5. Oppsummering og avslutning (ca. 10 minutter). Gjør en kort oppsummering av hva dere ble enige om, og avslutt med noe hyggelig.

Det daglige kjærestekvarteret

Kursheftet anbefaler i tillegg et daglig kjærestekvarter (s. 56) — femten minutter hvor dere kan gi hverandre litt positiv oppmerksomhet, oppdatere kjærestekartet og planlegge morgendagen. For ADHD-partneren kan denne korte daglige sjekken kompensere for den gradvise distansen som kan oppstå når oppmerksomhetssvikten gjør at daglige inntrykk deles mindre spontant.

Det daglige kjærestekvarterets enkle struktur — start positivt, oppdater kjærestekartet, er det noe du trenger akkurat nå, avslutt med et blikk framover — gjør at den nevroatypiske partneren slipper å mobilisere en kompleks samtaleform. Strukturen bærer.

Hvordan komme tilbake på sporet

Kursheftet s. 58

Mange par opplever at kjærestemøterutinen faller bort i perioder. Kursheftet understreker at dette er normalt, og at det vesentlige er at paret klarer å gjenoppta den når livssituasjonen igjen åpner for det.

Listen kursheftet gir (s. 58) er bevisst løsningsfokusert: ta en status-samtale, normaliser utfordringene, identifiser hva som fungerte, utforsk årsaker til brudd i rutiner, tilpass til nåværende behov. Hver av punktene kan refortolke et «vi greide det ikke» til «vi fikk ny informasjon om hva som trenger justering».

Sammenheng med ADHD-hjernens fluktuasjonsmønster: rutiner som fungerer i perioder med stabil belastning, kan kollapse i belastningsperioder. Tilbakekomsten til rutinen kan forstås som en naturlig tilpasning til en hjerne som fluktuerer, snarere enn som svikt. Brilleanalogien fra Del 3 kapittel 4 gjelder her også: å ta på brillene igjen etter å ha lagt dem fra seg, er ingen kapitulasjon.

Tvekampen — verktøy for å gjenkjenne konfliktmønsteret

Tvekampen er et visuelt verktøy som ble utviklet i forbindelse med 2018-versjonen av kursmaterialet. Verktøyet er inspirert av emosjonsfokusert parterapi (EFT) — utviklet av Sue Johnson og Leslie Greenberg — og særlig av EFT-læreren Scott Woolleys bruk av uendelighetstegnet som symbol for det selvgående konfliktmønsteret.

Verktøyet illustrerer at konfliktmønsteret er fienden — ikke partneren. Det fungerer ved at hver av partnerne kartlegger sin egen side av mønsteret: hva den enkelte sier eller gjør som er synlig for den andre, hvilke følelser og kroppslige reaksjoner som ligger under, hva personen tenker om seg selv og partneren i øyeblikket, og hvilke dype frykter som ligger nederst (for eksempel å bli avvist, forlatt, ikke verdsatt, kontrollert, eller å miste seg selv).

Tvekampen visualiseres som to sider — partner 1 sin side og partner 2 sin side — bundet sammen i et uendelighetstegn som viser hvordan handlingene på den ene siden utløser reaksjonene på den andre siden, som igjen utløser nye handlinger. Under den stiplede linjen finnes det som er vanskelig å få tak i der og da — automatiske overlevelsesprogrammer som settes i gang av negative tolkninger og som driver syklusen videre.

Verktøyet brukes typisk i terapi over tid, hvor paret sammen med terapeuten gradvis fyller ut feltene flik for flik. Det første steget er gjenkjennelse — å se mønsteret som den felles fienden snarere enn partneren. Det andre steget er å lære å bryte mønsteret tidlig, før det får fart. Det tredje steget er å bygge ny trygghet ved å våge å være sårbar og ta godt imot den andres sårbarhet.

TTvekampen overlapper i innhold med konfliktdansmetaforen og kjærestekart-arbeidet som omtales i Del 3 (kapittel 4). De ulike verktøyene er ikke gjensidig utelukkende — Tvekampen kan brukes som et visuelt anker for det samme arbeidet, særlig for par som drar nytte av strukturerte, visuelle hjelpemidler.

Familiekart — visualisering av relasjonelle systemer

Familiekart er en strukturert tegning av relasjonene i parets nære nettverk — partnere, barn, foreldre, søsken, signifikante andre — og av hvordan ressurser, belastninger og spenninger fordeler seg. Verktøyet kan brukes til å synliggjøre den faktiske arbeidsfordelingen rundt parforholdet, til å identifisere ressurspersoner og avlastningsmuligheter, og til å samtale om hvordan utvidet familie og venner kan involveres eller skjermes mer hensiktsmessig.

Familiekartet kan også brukes til å samtale om generasjonsmønstre — hvilke konfliktmønstre eller arbeidsfordelinger paret kjenner fra egne foreldrehjem, og hvilke mønstre de bevisst eller ubevisst har tatt videre. For nevromangfoldige par kan kartet være særlig nyttig for å se hvor i nettverket det finnes andre med nevroatypiske trekk, og hvor i nettverket paret kan hente forståelse og avlastning når egen kapasitet er begrenset.

Familiekartet tegnes ofte sammen med terapeuten på en stor flate, med ulike symboler for kjønn, alder og relasjonskvalitet. Det blir et felles dokument paret kan vende tilbake til, og som kan oppdateres etter hvert som situasjonen endrer seg.

Lappemetoden

Kursheftet s. 58–59

Lappemetoden er utviklet av familieterapeut Kåre Nygård, som i sin tid utviklet det første store norske samlivskurset Du og jeg og vi to (kursheftet s. 58). Verktøyet er enkelt: hver partner skriver ti ønskede aktiviteter de vil gjøre sammen på ti lapper, lappene legges i en kopp eller eske, og partnerne trekker tre av den andres lapper og velger én — som så skal gjennomføres i løpet av avtalt tid, for eksempel 14 dager.

Verktøyets nevrologiske intelligens ligger i flere designvalg.

Eksternalisering av planlegging. I stedet for at paret skal «bli enige om å gjøre noe sammen» — en kognitivt krevende forhandling — er aktivitetene allerede definert i forveien. Den nevroatypiske partneren slipper å mobilisere abstrakt fantasi i øyeblikket; valget er konkret.

Begrenset valg. Den som trekker, får tre alternativer å velge mellom, ikke ti. Beslutningsbelastningen er minimal; paradokset om valgets ubehag (på engelsk paradox of choice, knyttet til Barry Schwartz) er omgått.

Forpliktelse uten tvang. Den som trakk, har ansvaret for at aktiviteten blir gjennomført. Det fjerner den ene partnerens evige rolle som «påminner».

Forutsigbarhet med variasjon. Rutinen er fast (faste lapper, fast trekkesyklus), men innholdet er overraskende (hvilken lapp som trekkes denne gangen er ukjent). Denne kombinasjonen treffer ADHD-hjernens behov for både struktur og nyhet.

Noen par opplever kjærestemøtet som for stort et grep å innføre. Vi har erfart at Lappemetoden kan være en god mellomstasjon: et lavterskel grep som synliggjør prinsippet om regelmessig, planlagt felles oppmerksomhet uten å forutsette en lengre samtale.

Løsningsbygging — hjelpespørsmål

Kursheftet s. 60–61

Hjelpespørsmålene på s. 60–61 er strukturert i fire kategorier: få fram unntak, utdyp unntakene, utvid unntakene, og styrk deg selv ved å bli bevisst på innsatsen din. Strukturen følger den løsningsfokuserte tilnærmingen (LØFT) — beskrevet i Del 3 kapittel 4 — og er direkte anvendelig for paret i hverdagen.

Den nevrologiske intelligensen i spørsmålsformatet ligger i tre forhold.

Konkretisering. Spørsmål som «hvordan klarte du deg under disse omstendighetene?» eller «hva skjedde på disse tidspunktene? Gi en detaljert beskrivelse» tvinger fram konkret, sansbar informasjon. Abstrakt refleksjon er kognitivt krevende og kan være vanskelig ved ADHD; konkret beskrivelse er ofte enklere.

Eksternalisering av problemet. Spørsmålet «når oppstår ikke problemet?» plasserer problemet som noe utenfor selvet — noe som kommer og går, og ikke som er noen er. Eksternaliseringen er en form for narrativ terapi (på engelsk narrative therapy) som kan redusere skamaktivering.

Identitetsforskyvning. Spørsmål i fjerde kategori — «hvilke erfaringer har du, som vil hjelpe deg i framtiden?» eller «hvordan er du eventuelt annerledes, når du jobber på denne måten med 'utfordringene?» — flytter parets identitet fra «par som strever» til «par som forsker» (se Del 3 kapittel 4).

Det kan være verdt å nevne for paret at hjelpespørsmålene er ment som en meny å plukke fra, ikke en pliktig liste å gå gjennom i sin helhet. Paret kan velge to–tre spørsmål som treffer, og bruke dem som åpning for samtale. Den ene som har trukket et spørsmål, kan stille det til den andre, og omvendt.

Tretten avgjørelser som reddet parforholdet mitt

Artikkelen Tretten avgjørelser som reddet parforholdet mitt ble publisert av June Silny i ADDitude magazine i oktober 2018. Den ble oversatt til norsk av Anne Marie Fosse Teigen og gjengitt med tillatelse i 2018-utgaven av kurslederheftet. Vi gjengir artikkelen her i lett bearbeidet form fordi den fortsatt blir omtalt av kursdeltakere som en av de mest gjenkjennelige beskrivelsene de har lest om det å være partner med ADHD i et langvarig forhold. Artikkelen er skrevet av en kvinne med ADHD og hennes nevrotypiske mann, og er strukturert som tretten erfaringsbaserte refleksjoner — hver med «vår utfordring» og «vår løsning».

Originalen kan leses på additudemag.com.

Innledende refleksjon

June Silny innleder slik: «Det nytter ikke å benekte rollen ADHD spiller i parforholdet ditt. ADHD er ingen unnskyldning, men heller ingen grunn til å kaste inn håndkleet. For meg ble ADHD det organiserende prinsippet jeg bygde systemer og avgjørelser rundt — systemer og avgjørelser som faktisk har styrket parforholdet mitt over tid.»

Hennes utgangspunkt er at hemmeligheten bak et langvarig stabilt forhold ligger i å akseptere hverandres svakheter og dra nytte av hverandres sterke sider. De tretten punktene som følger, er beretningen om hvordan parforholdet hennes ble mer komplisert — men også mer givende — av ADHD, fordi de lærte seg å håndtere symptomene i fellesskap.

1. Intense emosjonelle utbrudd er ikke personlige

Vår utfordring: Mine ADHD-drevne emosjonelle utbrudd kommer raskt og kraftig. Det må bevisst, energikrevende anstrengelse til for å fange dem opp og stoppe dem før de spinner ut av kontroll. Når årvåkenheten min glipper, kan små bagateller utløse overreaksjoner, og jeg blir vanskelig å håndtere.

Vår løsning: Jeg øver fortsatt på å kunne stoppe opp, bli bevisst på hvordan jeg puster, og på å kunne forlate situasjonen, for å gi meg selv mulighet til å hente meg inn igjen. Jeg trener på å stoppe opp og arbeide mentalt i stedet for å utagere, slik at jeg etter hvert kan fortsette med klare tanker og veloverveide ord.

2. Selvomsorg er ikke gjenstand for debatt

Vår utfordring: Jeg krever mye vedlikehold. Det er ingen ulempe — det er bare slik det er. Jeg vet hvordan jeg er skrudd sammen, og hva jeg trenger for at mitt mentale maskineri skal fungere godt. Selvomsorgen er oljen i hjernemotoren min. Jeg trenger mye rolig egentid uten ansvar, noe partneren min arbeider hardt for å anerkjenne og respektere.

Vår løsning: Partneren min forstår at selvomsorg er som oksygen for meg. Uten den kan jeg ikke fungere. Jeg kan ikke ta meg av parforholdet hvis jeg ikke har tatt meg av meg selv først. Han oppmuntrer meg til å gå sjelepleiende turer i naturen, og han støtter mine kreative prosjekter — strikking, perling og skriving fungerer som bremser på de hyperaktive tankene mine.

3. Lytting må ha støttetiltak

Vår utfordring: Det er vanskelig for meg å lytte. Jeg får med meg de første fire ordene, deretter virker det som om ingenting synker inn. Når jeg er opprørt, stresset eller bekymret, oppfatter jeg ikke det øret hører.

Vår løsning: Partneren min vet at hvis et emne ikke er av iboende interesse for meg, må jeg reise meg og riste hodet på plass igjen, for å holde meg fokusert og tilstedeværende. Jeg kan forsvinne mentalt ut og inn av en samtale, men jeg er ganske god til å finne ut av hva som ble sagt. Partneren min vet at han ikke skal fortelle meg noe viktig før klokka elleve på formiddagen, at han må skrive ned instruksjoner jeg ikke må gå glipp av, og at han må sende meg tekstmeldinger med påminnelser. Det er utrolig hva vi kan klare å få til når vi arbeider på lag.

4. Kommunikasjon foregår via flere sanser samtidig

Vår utfordring: Min indre verden flommer over av tanker, ideer, bekymringer og valgmuligheter. Jeg har ikke separate lagerplasser for alt som foregår i hodet mitt. Er det ikke det andre mennesker har — velordnede små kroker der de lagrer tankene sine? Jeg ser det for meg som den samme orden man finner i fellesrommet i en barnehage; at andre har tankene stablet ryddig oppå hverandre, og så hentes de fram ved behov. Det er appellerende, men det er ikke slik jeg fungerer.

Vår løsning: Jeg vet at jeg er en som lærer via flere sanser på en gang. Jeg er visuell og kinestetisk. Når det er noe jeg trenger å formidle, skriver jeg ned det jeg vil si. Enten lærer jeg meg det utenat på forhånd, eller så har jeg notatene med meg når jeg snakker. Bilder er god huskehjelp for meg. De bidrar også til at jeg kan holde tråden, i stedet for å romstere rundt i en samtale uten mål og mening. Hvis partneren min og jeg skal snakke om noe som er viktig, tar jeg den tiden som trengs for å skrive ned tankene fullstendig, og vi er da begge enige om at vi bare skal snakke om dette når begge er klare for å høre hverandres perspektiver fullt ut.

5. Trasslidelse er et reelt fenomen

Vår utfordring: Jeg har en innebygd tendens til å umiddelbart reagere med opposisjon. Denne nærmest refleksive oppførselen bidro til at oppveksten min ble mer trøblete enn den skulle ha vært. Jeg trodde regler var til for å bli brutt, at svart var hvitt, og at min måte å gjøre ting på alltid var den beste.

Vår løsning: I de kreative bestrebelsene mine har det å se ting fra andre vinkler vært en styrke. I parforholdet må jeg derimot virkelig legge meg i selen for å bekjempe denne trangen. Hver dag må jeg velge å enten forårsake verbal tautrekking eller velge å ikke uttrykke hver eneste mening jeg har. Jeg arbeider med å lære meg å respektere min partners oppfatninger — og å innse at de ikke gjør mine mindre verdt, selv når de er forskjellige fra mine.

6. Hyperfokus krever ytre bremser

Vår utfordring: Jeg vet aldri når jeg bør stanse. Når et prosjekt engasjerer meg og gjør meg entusiastisk, bryr jeg meg ikke om annet. Leser jeg en spennende bok, kan jeg sitte oppe hele natten. Hvis jeg koser meg på lunsj med venner, gir jeg blaffen i hvor mye klokka er blitt og går glipp av neste avtale. Tidvis er dette skadelig for forholdet vårt.

Vår løsning: Når jeg er hyperfokusert på noe som har kapret oppmerksomheten min, føles det som om jeg er gjennomsyret av fred og klarhet. I denne tilstanden glemmer jeg å spise, lage mat til familien, eller at jeg skulle vært et gitt sted til en gitt tid. Jeg glemmer til tider å gi partneren min den oppmerksomheten han har behov for. Så jeg trener på å bruke mobilalarmen som en måte å hente meg opp av avgrunnen på. Noen ganger må jeg stille inn tre alarmer, når jeg vet at én ikke er tilstrekkelig til å dra meg ut av det fredfylte velværet jeg opplever når jeg lever ut en lidenskap.

7. Forklaringer — ikke unnskyldninger

Vår utfordring: Klokka var bare ti på formiddagen, men partneren min hadde allerede sluttet å snakke med meg. Hvorfor? Fordi jeg hadde sagt ting jeg ikke skulle ha sagt. Filteret mellom tanker og ord er revnet. Jeg sier det jeg tenker uten tanke for hva jeg egentlig vil si. Dette er den enkle forklaringen, som noen ganger kan høres ut som en unnskyldning.

Vår løsning: Når jeg oppfører meg slik, forstår jeg at mannen i mitt liv kan tenke: «Jeg vet du har ADHD. Betyr det at du spør om min tillatelse til å være slem — og at det deretter forventes at jeg bare skal tilgi deg?» Definitivt ikke. Dette betyr at jeg jobber hardt for å motstå impulser til å snakke uten å tenke meg om først, og også impulser til å holde tilbake, trekke meg unna og gjemme meg i meg selv. Det er en vanskelig balansegang — det å lære seg å lytte uten å måtte snakke, anerkjenne min ADHD uten å bruke det som unnskyldning, og innse at vi begge bærer på en byrde som blir litt lettere når vi klarer å være tålmodige.

8. Velg å gi slipp

Vår utfordring: I begynnelsen av forholdet vårt kunne jeg ikke overse mindre hendelser. Alt virket like viktig. Ettersom årene har gått har jeg lært at det er bare én måte å overleve i et forhold der den ene har ADHD: lære å gi slipp.

Vår løsning: Jeg prøver hardt på å la være å dissekere, analysere og evaluere hver eneste ting som skjer. Når man er i en relasjon som bygger på kjærlighet, og man innerst inne stoler på at man er betingelsesløst elsket, trenger ikke alle meningsforskjeller å ende i kamper. Når du lar kraftige følelser roe seg ned, blir tankene klarere. Da er det lettere å få tak i den gode dømmekraften og bestemme seg for å minne seg på hva som virkelig er viktig i parforholdet. Verbal mishandling er aldri akseptabelt, uansett.

9. Et liv med maske

Vår utfordring: Noen ganger kjennes det som om jeg bærer en maske. Den virkelige meg er skjult. Det er vanskelig å stole på seg selv — jeg er redd for at jeg ikke kommer til å si eller gjøre det rette. Jeg har en historie med å rote ting til for meg selv. Så jeg holder på masken inntil jeg er fullstendig trygg på at personen ved siden av meg ikke kommer til å stikke av hvis jeg roter det til. Det er lettere å trekke seg tilbake og gjemme seg i skallet, som en snegle som værer fare. Det er tryggere — men med fryktelige følger for langvarige parforhold.

Vår løsning: Jeg strekker meg etter å være ærlig og ekte. Men når jeg er det, blir jeg ofte misforstått. Når jeg gjemmer meg, skader jeg ikke den jeg er glad i. Samtidig ender jeg opp med å føle meg elendig. Så jeg arbeider med å skape rom for å finne min plass, uten å stenge meg ute fra de menneskene som er glad i meg.

10. Vis innlevelse, omsorg og tålmodighet

Vår utfordring: Hemmeligheten bak et bunnsolid parforhold er innlevelse — det å forstå hva partneren din opplever på innsiden. Det betyr ingenting om du er enig eller uenig, om dere har like oppfatninger om ting. Jo mer vi forstår av hverandres strev, jo mer omsorg kan vi vise hverandre.

Vår løsning: Innlevelse går begge veier. Begge partnere trenger å leve seg inn i den andres indre verden: Hvordan er det å være deg? Hva opplever og gjennomlever du i løpet av en dag? Hvilke hemmeligheter bærer du på? Ville det ikke være vidunderlig om vi kunne leve ut våre sanne selv og vite at vi er elsket og akseptert, til tross for feil og mangler? Dette er de spørsmålene vi hele tiden prøver å holde levende.

11. Utnytt og bygg videre på hverandres sterke sider

Vår utfordring: Min måte er ikke alltid den beste måten. Tidligere var ryggmargsrefleksen å reagere med motstand mot alt partneren foreslo. Hadde han forslag til hvordan jeg på «bedre» måter kunne fullføre oppgaver, komme tidsnok eller ta medisinene slik de var forskrevet, gikk jeg i forsvar og ble trassig. Men jeg måtte gi meg. Metoden min fungerte ikke så bra. Oppgavene tok for lang tid å fullføre, jeg kom ofte for sent, og jeg glemte å ta medisinene mine. Jeg hater å måtte innrømme det, men jeg trengte å bli mast på. Først da forandret jeg holdning.

Vår løsning: Jeg arbeider nå for å tolke partnerens innspill som råd fra en som er glad i meg, snarere enn som masing. Hvis jeg stoler på at han ikke kritiserer eller fornærmer meg, kan jeg akseptere at han prøver å lette tilværelsen min og at han har bedre måter å gjøre visse ting på enn det jeg har. Tilsvarende må han akseptere at jeg er bedre enn ham til visse ting som han strever med. Det ble vårt vendepunkt da vi aksepterte dette — det ble vårt aha-øyeblikk. Forholdet vårt snudde fra å være preget av kamp, krangling og masing til å handle om samarbeid, å hente styrke fra hverandres sterke sider og å bistå hverandre på områder hvor vi var svake. Det som fulgte var et hjem preget av fred.

12. Ønsk ADHD velkommen inn i parforholdet

Vår utfordring: Uansett om dere lever med én eller flere diagnoser, er ADHD aktivt til stede i parforholdet. Den representerer en kraft som ikke kan overses. Å fornekte eller unngå å forholde seg til ADHD er umulig. Parforholdet blir sterkere når ADHD kommer fram i lyset og blir et tema for samtale.

Vår løsning: Partneren min og jeg har funnet ut hvordan vi kan håndtere ADHD som en del av parforholdet vårt. Selv om han aldri helt vil kunne forstå mine underlige væremåter, vet han at det er en biologisk årsak til hvorfor jeg er som jeg er. Det er mindre konflikt. Han vet at jeg prøver å gjøre mitt beste, og at jeg kommer til å få jobben gjort — men i mitt tidsperspektiv, ikke hans. Gjennom opplæring, årvåkenhet og samarbeid har vi funnet ut hvordan vi kan hindre ADHD i å forkludre parforholdet vårt.

13. Ha glede av hverandre

Vår utfordring: Et samliv der den ene har ADHD kan være intenst. Noen ganger blir vi så opphengt i å kjempe for å få rett at vi mister det viktigste av syne: parforholdet vårt.

Vår løsning: Den beste kuren er å komme seg ut av huset, å endre omgivelser og atmosfære når det er mulig. Ta en helgetur eller en utflukt med en overnatting. Legg inn en parkveld, eller hva som helst som kan gi en pustepause fra dagliglivets kaos. Noe magisk skjer når dere fysisk fjerner dere selv fra de stressende omgivelsene og ansvarsbyrdene i hjemmet. Å forandre atmosfære forandrer perspektiv.

Bruk i kursrommet

Artikkelen kan deles ut som leksjon mellom kursdager, eller refereres til i kursrommet når deltakere etterspør konkrete strategier. Mange deltakere har fortalt at de tar med teksten hjem og leser den sammen med partneren — punkt for punkt — og bruker den som åpning for samtale om egen situasjon. Strukturen «vår utfordring» og «vår løsning» gir en tilgjengelig form for parsamtale uten at noe må tilpasses fra en faglig kontekst.

June Silnys tekst er nyttig fordi den er skrevet innenfra erfaringen, ikke utenfra observasjonen. Den supplerer dermed den faglige formidlingen i kursrommet med et førstepersonsperspektiv som ofte oppleves som gjenkjennelig — også for par der det ikke er kvinnen som har ADHD. Strategiene som beskrives, lar seg overføre uavhengig av hvem i paret som har diagnosen, og uavhengig av kjønnskonstellasjon.

Parnarrativ: et nevromangfoldig par

Én parhistorie gjennom trettifem år — fortalt fra begge sider

Dette parnarrativet samler de to beretningene «Partnerens opplevelse» og «Den nevroatypiske partnerens opplevelse» i ett dokument. De forteller den samme parhistorien fra hver sin side — den nevrotypiske partneren først, deretter partneren med ADHD — og avsluttes med en kort felles refleksjon. Fortellingene er formidlet i førsteperson, satt sammen fra mønstre vi kjenner igjen fra klinisk arbeid, og representerer ingen enkeltstående personer. Lest sammen viser de hvordan to mennesker kan bære nesten hver sin virkelighet av det samme livet, og hvorfor en felles forståelse og nevrovennlige tilpasninger blir veien videre for et nevromangfoldig par. Kan deles ut til kursdeltakere eller klienter.

Slik hun opplevde det

Fortalt av den nevrotypiske partneren.

Hvis jeg skulle oppsummert de første par tiårene av ekteskapet vårt, ville det blitt en lang, stille undring over hva som egentlig var i veien mellom oss. Jeg gikk og kjente meg vekselvis rådvill, alene og litt utenfor, uten å få tak i hvorfor det var slik. Det fantes ikke begreper i hodet mitt som dekket erfaringen min, og uten begreper ble det også tungt å gjøre den forståelig for andre — eller å bli trodd de gangene jeg forsøkte å sette ord på den.

Vi var i begynnelsen av tjueårene da vi fant hverandre, og giftet oss tidlig; trettifem år senere er vi fortsatt sammen. I starten sto jeg i sentrum av alt han foretok seg, på en måte jeg aldri hadde kjent før. Det var nesten i overkant. Jeg husker at jeg ble litt brydd, at jeg lurte på om jeg selv var i stand til å gi like mye varme tilbake som den han øste over meg.

Så endret det seg, nokså brått, en gang etter at vi var blitt et etablert par. Den intense oppmerksomheten ebbet ut, og jeg gikk fra å være den han kretset rundt til å bli en del av kulissene i hans eget liv. Interessen hans festet seg ved andre ting enn meg. Jeg lengtet tilbake til slik det hadde vært i starten, og jeg holdt fast ved at den nære versjonen av ham fantes et sted — jeg hadde jo møtt den.

Det jeg etter hvert kjente aller best, var stillheten. Når jeg tok opp noe, kom det gjerne tilbake i ett ord, eller to. Stilte jeg et oppfølgingsspørsmål, ble det enda stillere. Det var som om det gikk en luke igjen i ham, et slags skjold, og bak skjoldet fikk han ikke fram det han kanskje ville sagt. Jeg vet i dag at dette aktiverte seg sterkest nettopp der vi var alene og tett på hverandre — på lange bilturer, på rolige kvelder, i de stundene jeg lengtet mest etter samtale. Da jeg trengte ham mest, var det da han var minst tilgjengelig.

Det forvirret meg desto mer fordi jeg samtidig så en helt annen mann. I familien hans, hos folk han hadde kjent lenge, på arenaer der han kjente seg trygg, kunne han le og prate og være med. Jeg ble glad hver gang jeg så det, og lei meg like etterpå. For hvorfor fikk han det til der, og ikke hjemme, ikke med meg? Lenge tolket jeg det som at han ikke gadd å gjøre den samme innsatsen for oss. I dag forstår jeg at det var motsatt: det var hjemme, der han var tryggest og minst på vakt, at alt han hadde holdt sammen utad falt sammen.

Jeg gjorde det de fleste i min situasjon ser ut til å gjøre. Jeg tok over. Det ble jeg som holdt trådene — som husket, planla, purret og ordnet, for oss begge og for hele familien. Jeg fulgte opp avtaler og oppgaver til de var i havn, fordi jeg ikke turte å stole på at de ble det av seg selv, og jeg gikk rundt med en innebygd nødplan for det meste. Utad kan det godt ha sett ut som om jeg styrte og bestemte. Innvendig kjente jeg meg mest av alt alene om ansvaret.

Med årene fant vi en slags ordning. Vi delte ikke oppgaver, vi delte ansvarsområder. Det var hans ting, og det var mine ting, og så lenge de ble gjort — på hans måte eller på min — gikk det. Det dempet noe av gnisningen. Samtidig satt det en ubalanse igjen som jeg aldri helt ble kvitt, en følelse av at jeg betalte en høy pris for at hverdagen skulle gå rundt.

Det jeg strevde mest med, var en opplevelse av å gi og gi uten å få noe igjen. Som om jeg snakket inn i et rom uten å vite om det kom et svar. Jeg sa det til ham en gang, i affekt, at det var som å øse alt jeg hadde inn i noe som bare tok imot og aldri ga noe tilbake. Jeg angret på ordene. Men følelsen var ekte, og den hadde bygd seg opp over mange år.

Det fantes likevel steder vi var sammen. Den fysiske nærheten har holdt mye oppe gjennom alle år, et sted vi fant hverandre når ordene ikke strakk til. Og vi har alltid kjent oss som et lag, på vårt eget vis. Jeg har aldri vært redd for at noen av oss skulle pakke kofferten. Det at vi gjør ulike ting, hver for oss, har jeg lært meg å hvile i framfor å sørge over. Måltidene foran skjermen, der ingen av oss må produsere en samtale, har vært en av de tryggeste stundene i døgnet — et lite hvilested vi har hatt felles. Jeg tror mange par som oss hadde hatt det tyngre uten akkurat slike stunder. Og så var det barna. Gjennom alle år, også de tyngste, hadde vi dem felles og et hjem å holde sammen. Under alt som var vanskelig, lå det dessuten en stille visshet jeg sjelden satte ord på: at vi tross alt vil hverandre.

Det tæret på meg over tid. Etter hvert kjente jeg meg tappet, tidvis nedstemt, kvassere i tonen enn jeg liker å være, og ikke alltid til å kjenne igjen for meg selv. Vi satte oss fast i den samme bevegelsen om og om igjen: jo mer han trakk seg unna, jo hardere presset jeg på, og jo hardere jeg presset på, jo lenger inn i seg selv forsvant han. I ettertid ser jeg at vi begge bare gjorde det som lå nærmest — jeg hevet stemmen for å nå inn, han lukket seg for å holde ut. Ingen av delene førte oss nærmere hverandre.

Vi oppsøkte hjelp noen ganger underveis. Det tyngste var at han kunne virke rolig og samlet i samtalene, mens jeg ble sittende med alt det opphopede og høre meg selv bli den ivrige, den masete, hun som lagde stort av noe lite. Mer enn én gang gikk jeg derfra med en mistanke om at det kanskje var jeg som tok feil av det hele. I de periodene mistet jeg nesten grepet om min egen virkelighetsoppfatning.

Gjennom alle disse årene prøvde jeg det ene tiltaket etter det andre — ukeplaner, lister, faste rutiner, gode forsetter. Det meste glapp før det rakk å feste seg. Jeg trodde lenge at det var fordi han ikke ville. I dag forstår jeg at det å ta i bruk slike støtter krever noe annet av den som har ADHD enn av meg: en indre aksept som må komme innenfra, og som det kan ta lang tid å komme fram til. Vi som står ved siden av, ser ofte hva som skulle til lenge før den det gjelder er klar til å ta det i bruk.

Et nytt språk — og en ny retning

Da diagnosen omsider kom — og den kom sent; vi var godt voksne og hadde levd nesten et helt liv sammen før noen satte navn på det — kjente jeg en lettelse jeg knapt hadde ord for. For første gang fantes det en forklaring som hang sammen, en retning å gå i, og med den kom det også et håp jeg ikke hadde kjent på lenge. Det var ikke selve ordet ADHD som gjorde forskjellen. Det var at det plutselig gikk an å forstå hva som hadde foregått mellom oss i alle disse årene.

Det første vi gjorde, var å gå tilbake. Vi tok for oss hendelse etter hendelse og forsøkte å forstå dem på nytt, i lys av det vi nå visste. Stillheten, fjernheten, alt som hadde glapp — det fikk en helt annen mening da jeg skjønte at vi på sett og vis snakker to ulike hjernespråk — at hjernen hans bearbeider og prioriterer ting på en annen måte enn min på noen områder. Dette med å skape mening av det som lenge hadde kjentes meningsløst, var et arbeid i seg selv, og det tok tid. For meg ble det også en måte å legge fra meg noen av de gamle, urettferdige forklaringene jeg hadde båret på. Etter hvert gikk det også opp for meg at jeg ikke hadde vært den eneste som lette. Han hadde gått med sitt eget, ordløse spørsmål om hva som var i veien med ham, i like mange år som jeg hadde gått med mitt. Vi hadde lett hver for oss, etter den samme meningen.

Etter hvert forsto jeg at det ikke var nok at jeg forsto. Så lenge jeg satt med forklaringen alene, ble jeg fort den som visste best — den som forklarte og rettet på. Det vi trengte, var en felles forståelse: at vi så det samme bildet, sammen. Da han etter en tid i terapi begynte å kjenne igjen de samme mønstrene innenfra, løsnet noe. Vi hadde endelig et felles språk for det som skjer mellom oss, og da ble det også lettere å snakke om uten at noen av oss følte seg anklaget.

En dag kom han til meg på eget initiativ og sa at han ville bli tryggere, sammen med meg, og at han ville jobbe med å være mer tilgjengelig. Jeg ble nesten satt ut. Etter alle årene der jeg hadde dratt og dratt, var det han som tok tak. Det finnes knapt et bedre utgangspunkt enn at et menneske vil dette selv. Vi har skjønt at tryggheten mellom oss er noe vi kan øve på, litt etter litt, og at gamle mønstre kan mykne når vi gjør noe nytt og gjør det om og om igjen.

Terapeuten har gitt oss noen ord jeg har blitt glad i: nevrovennlige tilpasninger og parstyrkende rutiner. Det handler om å legge til rette hverdagen på måter som kompenserer for det hjernen hans ikke gjør av seg selv — tydelige ansvarsområder som hver av oss eier helt, faste stunder der vi planlegger uken og tar opp det som må tas opp, små rutiner som gjør at jeg slipper å minne om alt og han slipper å bli minnet om alt. Det kan høres smått ut. For oss er det noe av det som hjelper aller mest, for det er konkret, det avlaster meg, og det gir oss begge en opplevelse av å være på lag. Det hjelper lite å snakke seg gjennom det samme om og om igjen hvis ingenting skjer i hverdagen etterpå.

Det viktigste er kanskje at vi har fått en ny fortolkningsramme å forstå oss selv og hverandre gjennom. I stedet for å stå mot hverandre forsøker vi nå å samarbeide om løsninger, og å ta opp det som er vanskelig som felles temaer framfor å gå utenom. Det jeg ønsker meg aller mest, er at vi begge kan kjenne oss likeverdige, og at vi begge blir sett, hørt og forstått av den ene som står oss nærmest.

Det som er vondt å ta innover meg, er at savnet har fulgt meg gjennom nesten hele samlivet, og at en del av det er en sorg jeg fortsatt bærer. Forklaringen tar ikke den sorgen bort. Ved siden av den kjenner jeg likevel en lettelse jeg ikke hadde for noen år siden, og en takknemlighet over at vi fant et språk og en retning mens vi fortsatt har tid sammen.

Jeg vet at dette tar tid, og at det aldri kommer rekende på en fjøl. Det tar tid å erfare hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Men for første gang på lenge går vi i samme retning — mot mer felles forståelse, mot tryggere kontakt, og med noen konkrete støtter som gjør hverdagen lettere å bære i lag. Et eller annet sted har jeg alltid visst at dette aldri handlet om vond vilje. Nå begynner jeg endelig å tro at det også går an å få det bedre.

Slik han opplevde det

Fortalt av partneren med ADHD.

Når kona mi forteller om årene våre, kjenner jeg meg ikke alltid igjen i fortellingen. Vi har levd det samme livet i trettifem år, og likevel sitter vi igjen med nesten hver vår versjon av det. Jeg har sluttet å tenke at den ene av oss husker riktig og den andre feil. Det er to opplevelser av den samme tiden, og lenge manglet vi et språk som kunne romme begge.

For å forstå min versjon må man et stykke tilbake. Tidlig i livet, i en oppvekst der det var tryggest å gjøre seg lite synlig, lærte jeg meg å sette opp et slags skjold. Jeg bestemte meg nærmest for å ikke vise følelser i det hele tatt; jeg ble god til å holde ansiktet rolig og gi lite fra meg. Da var det en nødvendig måte å beskytte seg på. Problemet er at den samme strategien følger med inn i et samliv, og der virker den motsatt av det den var ment å gjøre.

Det jeg synes er vanskeligst å forklare, er at jeg ofte er på mitt mest tilgjengelige der det betyr minst. På jobben, eller på arenaer der ingenting står på spill for meg, kan jeg prate, le og være med. Hjemme, der jeg er aller mest meg selv og minst på vakt, er det motsatt. Det er der belastningen fra resten av dagen henter seg inn, og det er der jeg lukker meg. For henne har det vært nettopp det vonde: hun har sett meg fungere ute, og savnet den samme tilgjengeligheten der hun er.

Innenfra kjennes det ikke som vrangvilje. Det er nærmest som om en luke glir igjen. Jeg blir stående og følge med på alt som blir sagt, men får ikke fram et ord, og jo mer jeg presses til å si noe, jo mer låser det seg. Hun har opplevd det som at jeg forsvinner, at jeg forlater henne. Jeg forsto lenge ikke hvor sterkt det traff henne, for innvendig var jeg jo fortsatt til stede — bare uten tilgang til ordene.

Over årene gled vi inn i et mønster der hun styrte og jeg utførte. Hun ble den som husket, planla og bestemte hvordan ting skulle gjøres, og jeg ble den som ble bedt om å gjøre dem. Jeg kunne sitte noen meter unna og bli bedt om å gjøre noe hun like gjerne kunne tatt selv. Etter hvert kjente jeg meg nesten som en marionett i mitt eget hjem: jeg måtte spørre om det meste, mens hun bare kunne bestemme. Jeg satt igjen med en følelse av å ha lite avtrykk og lite egen stemme i vårt felles liv.

Det vanskeligste oppsto når jeg allerede var overveldet og hun samtidig ble høylytt og pågående. Da satte jeg meg helt fast. Kroppen ville bare bort — jeg kunne ha løpt til skogs, om jeg skal være ærlig. Å bli ropt til mens jeg allerede sto midt i en overbelastning, gjorde at det eneste jeg fikk til, var å bli taus og stiv. Hun har trodd at jeg gjorde det med vilje. Det gjorde jeg aldri, og jeg skjønner samtidig at hennes utbrudd heller ikke kom av vond vilje. Vi var begge fanget i noe ingen av oss helt forsto.

Det som har fungert best for oss, er tydelige områder. Vi deler ikke alt, vi deler ansvar: noen oppgaver er helt mine, og der gjør jeg ting på min måte. Jeg vet at jeg kan være rigid om hvordan akkurat de tingene skal gjøres, og at det kan se rart ut utenfra. For meg har det vært verdifullt å ha noen domener som er mine alene, et sted jeg ikke blir overkjørt og ikke trenger å underkaste meg en annens system.

Utenfor hjemmet finnes det et sted jeg har øvd meg på å være sosial, og der jeg etter hvert fant tilbake til en slags egen stemme. En periode ble det nesten for mye: når jeg først virket omgjengelig, var det mange som ville ha tid med meg, og jeg ble på et vis spist opp. Jeg måtte lære meg å være litt mer på vakt om hvem jeg ga oppmerksomhet til, for jeg passer like lite sammen med alle som folk flest gjør. Akkurat dette stedet har samtidig vært vanskelig mellom oss, fordi det å gå dit alene har vekket utrygghet hos henne.

I de tyngste periodene kommer det jeg har begynt å kalle styggen på ryggen — mørke tanker som spør om dette i det hele tatt er verdt det. De henger ofte sammen med en sterk følsomhet for å bli avvist, som jeg kjenner igjen fra mye annet i livet. Jeg har lært at tankene pleier å gi seg, og at de ikke er hele sannheten om meg. Jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe med dem; jeg blir værende, jeg har alltid blitt værende. Men det er ikke noe godt sted å være når de står på som verst.

Det merkeligste er hvor fort det kan snu. En kveld jeg var langt inne i det tunge, kom hun bort og la seg inntil meg, helt forsiktig, og med ett løsnet mørket. Den fysiske nærheten har vært et sted vi har funnet hverandre når ordene ikke har rukket fram, og en av de tryggeste forbindelsene mellom oss gjennom alle år. Jeg tror den har holdt mye oppe som ellers kunne ha rast. Og så er det barna. Vi har barn sammen og et langt felles liv, og selv i de mørkeste stundene har jeg visst at jeg vil henne, og at hun vil meg. Det er kanskje det som har holdt oss sammen når lite annet gjorde det.

Det fysiske har blitt sjeldnere med årene. Det er et område jeg synes er vanskelig å finne ord for nettopp med henne, selv om jeg ellers snakker lett om slikt. Jeg merker at vi kommer litt nærmere hver gang vi forsøker forsiktig, og at det å finne en rolig ramme rundt samtalen gjør den lettere å komme i gang med.

Et felles språk å gå videre med

Da diagnosen kom — sent, vi var begge godt voksne da — og særlig da vi begynte å snakke om tilknytning som et rammeverk, var det som om noe falt på plass. For første gang fantes det en retning, og med retningen kom det et håp. Det avgjørende var ikke selve ordet ADHD. Det var at jeg endelig kunne rydde i en livslang følelse av at det var et eller annet med meg som gjorde at jeg slet med å holde på nære relasjoner og kjenne meg trygg. Jeg hadde gått og lett etter svar på det samme spørsmålet som henne, bare innvendig og uten ord, i like mange år.

Mye av arbeidet har handlet om å skape mening på nytt. Stillheten min, det at jeg lukker meg, det jeg ikke får sagt — det henger sammen med at hjernen min går i overbelastning og trekker seg tilbake for å begrense inntrykk, ikke med at jeg ikke bryr meg. Mye av det som har sett ut som vegring, handler om det fagfolk kaller eksekutive vansker — vansker med å komme i gang, og med å holde tråden i oppgaver med mange ledd. Når jeg blir stående uten å komme i gang, er starten i seg selv det vanskeligste. Den forståelsen har latt meg legge fra meg noen av de gamle, urettferdige forklaringene jeg hadde om meg selv. Samtidig ser jeg tydeligere det jeg faktisk får til: jeg fungerer godt på jobb når oppgavene spiller på lag med profilen min, og det meste i livet vårt er bedre i dag enn det var før vi begynte å forstå dette.

Etter hvert har jeg skjønt at det ikke holder at jeg forstår meg selv. Vi trenger en felles forståelse — et språk vi deler, slik at vi kan ta opp ting uten at det blir et angrep. Derfor har jeg lyst til å invitere kona mi inn i det jeg har begynt å lese og lære om, så vi kan møtes i de samme begrepene og bli kjent med hverandres hjernespråk. Vi har begynt å ta i bruk en ny fortolkningsramme — en felles måte å forstå det som skjer mellom oss på — og jeg håper vi mer og mer kan samarbeide om løsninger og ta opp det vanskelige som felles temaer, i stedet for å stå i hver vår versjon av historien.

Det jeg ønsker meg mest, er å bli tryggere sammen med henne. Jeg har skjønt at vi har to måter å reagere på som forsterker hverandre: jo mer engstelig og pågående hun blir, jo mer trekker jeg meg, og jo mer jeg trekker meg, jo mer engstelig blir hun. Skal vi komme videre, må jeg blant annet være ærlig med henne om skjoldet — om at det stammer fra noe gammelt og at det også slår inn overfor henne, uten at det er ment som avvisning.

Vi har fått noen ord jeg liker: nevrovennlige tilpasninger og parstyrkende rutiner. Det er måter å legge til rette hverdagen på rundt det praktiske — tydelige områder hver av oss eier, faste stunder der vi planlegger og tar opp det som må tas opp, små rutiner som gjør at hun slipper å minne om alt og jeg slipper å bli minnet om alt. Jeg trenger ingen unnskyldning fra henne; man kan ikke be om unnskyldning for et uhell. Det jeg savner, er en anerkjennelse av at også hennes måte å være på har kostet noe, og at vi begge har bidratt til mønsteret. Da blir det lettere å bygge noe nytt sammen. Det jeg ønsker meg, er at vi begge kan kjenne oss likeverdige — at ingen av oss bare styrer eller bare føyer seg — og at vi begge får oppleve å bli sett, hørt og forstått av hverandre.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor trygg jeg kan bli rundt henne, og jeg tåler ganske godt å ikke vite helt hva som ligger foran meg. Det jeg vet, er at vi for første gang på lenge går i samme retning — mot en mer felles forståelse, mot tryggere kontakt, og med noen konkrete støtter som gjør hverdagen lettere å bære i lag. Vi husker fortsatt historien vår nesten som to forskjellige virkeligheter. Men kanskje er det nettopp der vi skal begynne: med å forsøke å se den sammen.

To virkeligheter, én historie

De to beretningene handler om de samme trettifem årene, og likevel stemmer de ikke alltid overens. Det er nettopp poenget. Den ene husker savnet og ensomheten ved å strekke seg uten å nå fram. Den andre husker overveldelsen og trangen til å trekke seg unna for å holde ut. Begge deler er sant på en gang, og lenge fantes det ikke ord som kunne romme begge versjonene samtidig.

For dette paret kom svaret sent. Diagnosen falt først på plass i godt voksen alder, etter et helt liv der begge — hver på sin måte, og uten å vite om den andres leting — hadde søkt etter mening og svar. Den ene lette utad, med ord og spørsmål til seg selv og til andre. Den andre lette innad, ordløst, på et spørsmål om hva som var i veien med ham. Å leve lenge uten en slik mening er en egen form for slitenhet, en meningslidelse, og noe av det en diagnose i voksen alder kan lindre, er nettopp denne lange letingen — på begge sider.

Når et nevromangfoldig par så går tilbake og forsøker å forstå historien sin på nytt, hender det ofte at de samme hendelsene får ny mening. Det den ene leste som likegyldighet, kan vise seg å være overbelastning eller eksekutive vansker — vansker med å komme i gang. Det den andre opplevde som overstyring, kan vise seg å være fortvilelse over å ikke nå inn. Å forstå at de to på sett og vis har ulike hjernespråk — ulike måter å bearbeide og prioritere på — er en del av det samme arbeidet. Dette meningsskapingsarbeidet tar tid, og for mange er det her noen av de gamle, urettferdige forklaringene endelig kan legges fra seg — på begge sider.

Å forstå hver for seg er likevel et stykke unna å forstå sammen. Det parene selv beskriver som et vendepunkt, er når forståelsen blir felles: når begge ser det samme bildet og deler de samme begrepene. Da blir det mulig å snakke om det vanskelige uten at noen kjenner seg anklaget. En felles forståelse er noe som bygges over tid gjennom samtale og øvelse. Når paret tar i bruk en felles fortolkningsramme, blir det mulig å samarbeide om løsninger framfor å stå mot hverandre.

Det som flytter et par fra innsikt til endring, er gjerne konkrete nevrovennlige tilpasninger i hverdagen — parstyrkende rutiner som bygger det fagfolk kaller et protetisk miljø: ytre strukturer som kompenserer for det den nevroatypiske hjernen ikke holder oppe av seg selv. Tydelige ansvarsområder, faste stunder for planlegging og kontakt, små rutiner som avlaster begge. Det er i det daglige tryggheten enten bygges opp eller tæres ned, og derfor er det også der arbeidet må gjøres.

Det er verdt å merke seg hva som bar dette paret gjennom de tyngste årene. Det var barna og det felles livet de hadde bygd. Det var stundene de fant hverandre uten ord. Og under alt lå en stille visshet om at de vil hverandre — sjelden sagt høyt, men til stede hele veien. For mange nevromangfoldige par er det nettopp dette som gjør at en vei videre finnes: at de, tross to ulike virkeligheter, hører sammen og vil det samme.

Under det hele ligger tilknytningen. To måter å reagere på kan forsterke hverandre — den enes uro møter den andres tilbaketrekning — og det er dette mønsteret paret øver på å bryte, litt etter litt. Et mål mange par setter seg, er at begge skal kjenne seg likeverdige og få oppleve å bli sett, hørt og forstått av den nærmeste. Ingen vet på forhånd nøyaktig hvor trygt det kan bli. Men når begge vil det samme, og når de begynner å se historien sin sammen i stedet for hver for seg, finnes det en vei videre.

Ordforklaringer

Kursheftet s. 61–64

Kursheftets ordliste er en aktiv ressurs gjennom hele kurset. Begrepene som introduseres — hjernetype, hjernespråk, nevrotolk, kassandrasyndromet, maskering, avvisningssensitivitet, det doble empatiproblemet, eksekutive funksjoner, nevroatypisk, nevrotypisk, nevroatypiske kjærlighetsspråk, PDA, ODD, RSD, selvregulering, trasslidelse — danner et felles vokabular som paret etter hvert kan bruke uten å måtte definere underveis.

Ordlistens definisjoner er nyttige å bruke konsekvent, og å henvise paret tilbake til den når begreper dukker opp i samtaler. Konsistensen hjelper paret: når kurslederen, kursheftet og samtalen i kursrommet bruker samme begreper med samme innhold, bygges et språk paret kan ta med seg hjem.

Et utvalg sentrale begreper

Faglig fordypning

Nøkkelbegreper fra kursheftets ordliste

Hjernetype — en norsk variant av den engelske betegnelsen neurotype, som brukes for å beskrive store og varige hjerneforskjeller, for eksempel dem vi finner mellom personer med og uten ADHD og/eller autisme.

Hjernespråk — en metafor for forskjellene mellom ulike hjernetyper. Tydeliggjør at vi snakker om forskjeller som vi trenger kunnskap om, for å kunne tolke hverandre riktig (bli gode «nevrotolker»).

Nevrotolk — en person som har nok kunnskap om nevromangfold til å ha forutsetninger for å oversette fra ett hjernespråk til et annet.

Kassandrasyndromet — betegnelse på en vedvarende opplevelse av at ingen andre kjenner seg igjen i ens erfaringer. Navnet er hentet fra gresk mytologi, hvor Kassandra var en trojansk prinsesse som ble forbannet med å spå sant uten å bli trodd. Kassandrasyndromet beskrives som en reaktiv stresslidelse hvor personen over tid mister troen på egne opplevelser og kan bli nedstemt, sky og isolert.

Maskering — bevisste og ubevisste forsøk på å etterligne nevromajoritetens væremåter, når dette ikke faller naturlig. Krever mye energi, og en del studier tyder på at utstrakt maskering kan skade psykisk helse i det lange løp.

Avvisningssensitivitet (RSD) — innebærer at personen reagerer sterkt på opplevelser av — eller forventning om — å bli avvist. Fenomenet er mer vanlig ved ADHD enn hos personer uten ADHD.

Det doble empatiproblemet — en betegnelse innført av den britiske sosiologen Damian Milton som viser til at når personer med ulike hjernetyper møtes, har sjelden den nevroatypiske personen eneansvaret for misforståelser eller dialogvansker. I stedet er de to utsatt for en gjensidig utfordring, som bunner i hjerneforskjellene.

Mange kursledere leser gjennom hele ordlisten (s. 61–64) før hvert nytt kurs som en oppfriskning. Begrepene endrer seg over tid — RSD var for ti år siden et marginalt begrep, i dag er det allment akseptert i klinisk litteratur. Et oppdatert begrepsapparat er viktig for å møte deltakerne der de er.

I de avsluttende delene — Del 6: Ressursliste og Del 7: Kildeliste — finner kursledere komplette referanselister, ressurslister og videre lesning. Disse er bygget som egne dokumenter (Kildeliste og Ressursliste) og oppdateres jevnlig.