Del 3, kapittel 3 – Kommunikasjon og nevrotolking for par med ulike hjernespråk

Faglig bakgrunn for kursheftet s. 18–26

Kapittel 3 i kursheftet handler om de forskjellene som kan være lettest å overse, og som språket ofte kan dekke over, fordi det finnes få ord som beskriver de nevroatypiske opplevelsene innenfra. Språklige kategorier kommer først når flertallet ser noe de reagerer på — fra et utenfraperspektiv. Derfor har også forskerne i liten grad studert disse forskjellene fram til de helt siste årene. Det er en økende erkjennelse av at nevromangfold også innebærer ulike måter å konstruere følelsesopplevelser på, ulike måter å vurdere situasjoner på, ulikheter i sanseapparatet og ulikheter i hvordan vi husker hendelser vi opplever.

Der kapittel 2 beskrev de mer synlige fenomenene, går dette kapittelet inn i forskjeller som foregår inne i nervesystemet og som kan være lite synlige utenpå og likevel produsere daglig friksjon.

En del av det kursheftet beskriver i dette kapittelet bygger på studier der personer med autisme sammenliknes med nevrotypiske kontrollpersoner. Kursheftet begrunner dette valget med det dokumenterte overlappet mellom ADHD og autisme: mange med ADHD kjenner seg igjen i beskrivelser av autistiske trekk, og diagnosene deler vesentlige nevrokognitive mekanismer. Relevansen for det enkelte par avgjøres av gjenkjennelse — parene inviteres til å ta med det som treffer og la resten ligge (kursheftet s. 18).

Dette er den faglige fordypningen til kapittel 3 i kursheftet. For oversikten over hele Del 3 og de øvrige kapitlene, se Del 3.

De mest usynlige forskjellene

Kursheftet s. 18

At språket ofte dekker over disse forskjellene, rører ved et dyptliggende epistemologisk poeng: det naturlige språket for indre opplevelser er utviklet av og for nevromajoriteten. Ordene for følelser, for sanseopplevelser, for kognitive prosesser kan være basert på nevrotypiske opplevelsesmønstre. Den nevroatypiske som forsøker å kommunisere sin indre verden, kan mangle presise ord for det hen opplever — ofte fordi språket mangler begreper for nettopp denne erfaringen.

«Jeg er lei meg» kan bety ulike ting for to partnere med ulike nevrotyper. For den ene kan utsagnet romme en konkret tristhet over en bestemt hendelse, formidlet med ønske om bekreftelse og medfølelse. For den andre kan det samme utsagnet romme en mer diffus, kroppslig opplevelse av tyngde og slitenhet, formidlet som en konstatering snarere enn en åpning for samtale. Denne forskjellen kan forbli usynlig inntil den produserer en misforståelse.

Lisa Feldman Barrett (2017, How Emotions Are Made, Houghton Mifflin Harcourt) har argumentert for at de emosjonelle kategoriene vi bruker — sinne, tristhet, glede — er kulturelt formede begrepsstrukturer mer enn universelle biologiske programmer, strukturer som hjernen bruker for å organisere affektive tilstander. Dersom de tilgjengelige begrepene ikke matcher den nevroatypiske opplevelsen, kan det oppstå en systematisk underrapportering av indre tilstander, ofte fordi kategoriene mangler snarere enn fordi tilstandene er svakere.

En person som opplever en diffus kroppslig aktivering som verken passer sinne, angst eller tristhet, men som inneholder elementer av alle tre, kan ende med å rapportere «vet ikke» — fordi det ærlige svaret er at de tilgjengelige ordene kommer til kort overfor opplevelsen.

Kjønnsforskjeller

Kursheftet s. 18–19

Kursheftet introduserer to psykologiske kjønnsforskjeller som lenge har vært kjent fra forskning og klinisk praksis — attribusjonsstil og empati-/systematiseringstendenser. Som med alle psykologiske trekk dreier det seg om flertallstendenser snarere enn absolutte kategorier: de fleste trekk vi kjenner til, viser seg hos begge kjønn. Kjønnsforskjellene er likevel relevante for nevromangfoldige par, fordi de kan forsterke eller dempe ADHD-relaterte mønstre i samspillet.

I nevromangfoldige par kompliseres kjønnsbildet av at ADHD i seg selv kan flytte personens posisjon på disse aksene. Vi vet for eksempel at de fleste mennesker har en kjønnsidentitet som harmonerer med den fysiske kroppen. Samtidig viser studier at det er større sjanse for å ha en mer flytende kjønnsidentitetsopplevelse hos nevroatypiske personer.

En kvinne med ADHD kan ha en attribusjonsstil som er mer internaliserende enn gjennomsnittet for kvinner, fordi ADHD-hjernens ruminering kan forsterke tendensen. En mann med ADHD kan ha en empatiseringstendens som avviker fra den mannlige gjennomsnittsnormen.

Attribusjonsstil

Attribusjonsstil handler om hvordan en person årsaksforklarer hendelser, særlig hendelser med negativt utfall. Begrepet attribusjon viser til den kausale forklaringen vi gir en hendelse: skyldtes utfallet noe ved meg selv (intern attribusjon) eller noe ved omstendighetene (ekstern attribusjon)?

Attribusjonsteori ble utviklet av Fritz Heider (1958), østerriksk-amerikansk psykolog, og videreutviklet av Bernard Weiner (1985). Kjernen er at mennesker systematisk tilskriver hendelser enten indre årsaker (egenskaper, innsats, kompetanse) eller ytre årsaker (flaks, uflaks, andres handlinger, vanskelige betingelser), og at disse mønstrene kan ha konsekvenser for motivasjon, selvfølelse og relasjonell dynamikk. Attribusjoner som er interne, stabile og globale, er forbundet med depressiv kognitiv stil, en stil som er overrepresentert hos kvinner og som kan forsterkes av ADHD-hjernens tendenser.

En flertallstendens i forskningen peker mot at kvinner oftere attribuerer negative utfall til egne egenskaper (indre selvtale som «jeg er ikke flink nok»), mens menn oftere attribuerer til ytre omstendigheter. Kursheftet understreker igjen at dette er flertallsforskning som ikke sier noe om enkeltindivider, og inkluderer en direkte henvendelse til den som kjenner på en indre protest: «Til deg som nå kjenner på en indre protest, fordi du har observert at du selv, partneren eller andre ikke er som dette flertallet: Flott! Dette er flertallsforskning, som ikke sier noe om enkeltindivider» (kursheftet s. 19).

I nevromangfoldige parforhold kan kjønnstendensene forsterkes av ADHD-spesifikke mekanismer. Vi som har jobbet med nevromangfoldige par, ser at kjønnsforskjellene i attribusjonsstil ofte også reflekteres der, og at dette trolig også har bidratt til at vi fortsatt mangler litteratur og forskning på parforhold hvor kvinner har ADHD.

Kvinner med ADHD kan oppleve det kursheftet beskriver som en tredobbel utfordring. For det første er det utfordrende å leve med ADHD. I tillegg opplever kvinner ofte press (både innenfra og utenfra) om å leve opp til en kvinnerolle — og ikke minst en morsrolle — som innebærer full kontroll over både jobb, hus og hjem. Disse kulturelle forventningene krever nettopp de eksekutive funksjonene ADHD utfordrer. Og for det tredje: ADHD-hjernens tendens til å henge seg opp i negative tankemønstre — ruminering, gjentakende kognitive prosesser der den samme negative tanken gjentas i en spiral som kan være vanskelig å bryte — i kombinasjon med flertallstendensen hos kvinner til å skylde på seg selv, snarere enn på omstendighetene.

Kursheftet beskriver at nevrotypiske menn som lever med en kvinnelig partner med ADHD, ofte formidler det de ser hos partneren. De observerer hvordan partneren strever med å være god nok, og hvordan hen febrilsk forsøker å holde orden i sitt eget og familiens kaos. «Ekstra utfordrende kan det være hvis hun har liten kapasitet til å involvere eller inkludere ham i oppgavene i hjemmet, men må organisere alt på sin måte, for at ikke korthuset skal rase» (kursheftet s. 19).

Umiddelbar tolkning av verden: empati- eller systematiseringstendens

Den andre kjønnsforskjellen kursheftet nevner, handler om den umiddelbare (og ubevisste) tolkningsmetoden vi benytter når vi skal forstå verden, oss selv og andre. Også denne forskjellen er en flertallstendens snarere enn en absolutt kategori — og den modifiseres tydelig av nevroatypiske trekk. Det betyr at kursledere ofte vil se par der den kvinnelige partneren med ADHD orienterer seg systematisk-analytisk, mens den mannlige partneren orienterer seg empatisk-intuitivt — det motsatte av majoritetsmønsteret.

Den britiske psykologen og autismeforskeren Simon Baron-Cohen har beskrevet to grunnleggende kognitive tendenser: en empatiseringstendens (E) og en systematiseringstendens (S). Han har hevdet at det å være opptatt av hvordan ting og mennesker er skrudd sammen og fungerer — en tendens som er statistisk mer vanlig hos menn — kan forstås som en mildere variant av samme prosesseringsstil som er framtredende hos autistiske personer.

Systematiseringstendens (S) kan kjennetegnes av en umiddelbar, intuitiv analyse av mønstre, mekanismer, regler og systemer. Personen forsøker å forstå verden primært gjennom å identifisere hvordan ting fungerer — årsak og virkning, logiske strukturer, systematiske kategorier. Denne stilen er statistisk noe mer vanlig hos menn enn hos kvinner.

Empatiseringstendens (E) kan kjennetegnes av en umiddelbar, intuitiv innlevelse i andres følelser, motiver og perspektiver. Personen forsøker å forstå verden primært gjennom å forstå mennesker — hva de føler, hvorfor de handler som de gjør, og hva de trenger. Denne stilen er statistisk noe mer vanlig hos kvinner enn hos menn, men finnes i alle varianter hos begge kjønn.

Kursheftet beskriver at mange individer — uavhengig av nevrotype og kjønn — befinner seg i en balansert kategori (B) som kan kombinere begge tendenser (kursheftet s. 20). Systematiseringstendensen kan være mer framtredende ved autisme og ADHD, mens empatiseringstendensen kan være mer framtredende hos nevrotypiske kvinner — men dette er flertallstendenser med stor individuell variasjon.

I en stor studie med over en halv million deltakere ble kjønnsforskjellene i empatiseringstendens og systematiseringstendens bekreftet, men med betydelig overlapping mellom kjønnene. Her strides de lærde: Baron-Cohens teori om at autisme kan forstås som en ekstremvariant av systematiseringstendensen har bidratt til viktig forskning, men er omdiskutert — fordi den kan knytte autisme for tett til forestillinger om maskulinitet og bidra til underidentifisering av autisme hos kvinner.

For paret kan forskjellen komme tydeligst til uttrykk i hvordan partnerne responderer på hverandres vanskeligheter. Som ellers i livet er det enklere å forholde seg til en partner som fungerer som en selv. Om begge er mest av den empatiske typen (eller én empatisk og én balansert), vil de ha felles grunnlag for å forstå den andres tankegang, selv om de skulle ha oppfattet en situasjon ulikt. Når de møter på utfordringer, vil de gjerne vise hverandre følelsesmessig støtte gjennom å bekrefte at de forstår bakgrunnen for hvorfor partneren reagerer. Først etter denne fasen vil de drøfte løsninger. På tilsvarende vis vil et par som foretrekker logiske analyser kunne kommunisere godt, selv om de er uenige. Når de møter utfordringer, vil de i større grad se på mekanismene i det som skjer, og gjerne gå rett på å drøfte løsninger.

Utfordringene oppstår når to i et par har ulike hovedtendenser, og særlig hvis de sjelden forstår hva forskjellene består i. Den partneren med sterk empatiseringstendens kan tilby emosjonell bekreftelse først: «Jeg forstår at du er frustrert. Det høres virkelig krevende ut.» Den partneren med sterk systematiseringstendens kan tilby en analyse eller løsning: «Har du prøvd å sette opp en sjekkliste?» Begge responsene kan springe fra et ønske om å hjelpe.

Kursheftet beskriver det klassiske eksemplet: «den ene anklager den andre for å møte følelser med løsninger, og den andre anklager den første for å bare klage uten å være villig til å tenke løsninger» (kursheftet s. 20). Refortolkning gjennom E/S-modellen kan dempe konflikten. Når den med empatiseringstendens forstår at partnerens løsningsforslag kan være omsorg — uttrykt gjennom en annen kognitiv kanal — kan hen møte det med mildere øyne. Når den med systematiseringstendens forstår at partnerens behov for emosjonell bekreftelse kan være et nødvendig forstadium snarere enn motvilje mot løsninger, kan hen tilpasse responsen: bekreftelse først, løsning etterpå.

Fordypning: kjønnsperspektiver

Kunnskapen om ADHD ble i flere tiår bygget nesten utelukkende på studier av gutter og menn. Jenter og kvinner med ADHD, som oftere presenterer den uoppmerksomme profilen og som typisk maskerer mer effektivt, forble underdiagnostiserte.

En bevissthet om kjønnsperspektivene styrker formidlingen gjennom hele kurset. Konkret innebærer dette at eksempler og illustrasjoner rommer ulike konstellasjoner (mann med ADHD, kvinne med ADHD, begge med ADHD, likekjønnede par), at hormonelle svingningers innvirkning på ADHD-symptomer belyses som en relevant faktor, at attribusjonsstilens kjønnstendens belyses som et fenomen begge partnere kan gjenkjenne og forholde seg til, og at den tredoble belastningen anerkjennes uten at den generaliseres til alle kvinner. Denne variasjonen er mer enn et språklig grep: den endrer hvem som opplever seg sett, og den utvider rommet for gjenkjennelse.

Kvinner og ADHD, hormoner og den tredoble belastningen

«Jeg har alltid visst at jeg er verre før mensen»

Østrogen spiller en regulerende rolle i omsetningen av dopamin — det signalstoffet i hjernen som knyttes sterkest til ADHD. Når østrogennivået svinger, svinger ADHD-symptomene med. Denne sammenhengen viser seg gjennom hele det kvinnelige livsløpet.

Premenstruelle faser kan gi markant forverring av ADHD-symptomer: økt distraksjon, redusert impulskontroll, forsterket emosjonell dysregulering. For partneren som observerer dette mønsteret uten å forstå den hormonelle mekanismen, kan de sykliske forverringene tolkes som ustabilitet eller manglende vilje.

Postpartumperioden — perioden etter fødsel, med søvnmangel, økte krav til organisering og et bratt østrogenfall — representerer en sårbarhetsfase der ADHD-relaterte utfordringer kan eskalere. For par der kvinnen lever med ADHD, kan denne perioden være den første der hjerneforskjellenes relasjonelle konsekvenser trer tydelig fram.

Overgangsalderen bringer en gradvis og varig østrogenreduksjon, og mange kvinner med ADHD rapporterer en merkbar funksjonsforverring i denne fasen: økt hjernetåke, svekket organisering, forsterket emosjonell labilitet.

Energiregnskapet (kursheftets ekstramateriale) kan gi et konkret verktøy for å kartlegge sammenhengen mellom syklus og funksjonsnivå over tid. For den nevrotypiske partneren kan denne innsikten gi et nytt tolkningsverktøy: de sykliske forverringene forskyves fra det moralske domenet til det fysiologiske.

«Det var min feil» vs «Det skyldes situasjonen»

Kvinner attribuerer oftere negative utfall til egne egenskaper, mens menn oftere attribuerer til ytre omstendigheter — en flertallstendens med stor individuell variasjon. For kvinner med ADHD forsterkes den internaliserende attribusjonsstilen av ADHD-hjernens tendens til ruminering. Kombinasjonen produserer en vedvarende, selvkritisk indre dialog: «Det var min feil. Jeg klarer aldri noe. Alle andre får det til bortsett fra meg.» Denne dialogen tapper energi, undergraver selvfølelsen, og forsterker de relasjonelle utfordringene ADHD allerede skaper.

For menn med ADHD gir den eksternaliserende attribusjonsstilen et annet, men like relasjonelt utfordrende uttrykk. Tendensen til å forklare negative utfall med ytre omstendigheter — «Det fungerte dårlig fordi du avbrøt meg» — kan oppleves av den nevrotypiske partneren som ansvarsfraskrivelse. Begge perspektiver rommer en delvis sannhet: både indre reguleringssvikt og ytre omstendigheter bidrar til det som skjer. Å navngi dette mønsteret uten å rangere det gir paret et felles språk for en dynamikk de gjentatte ganger strevde med uten å forstå den.

«Alle andre mødre klarer dette» — den tredoble belastningen

Mange kvinner med ADHD opplever en sammensatt belastning der flere lag virker sammen. Det første laget er ADHD selv — utfordringene med regulering, organisering og emosjonell stabilitet. Det andre laget er kjønnsrolleforventningene: den usynlige kognitive koordineringsbyrden som standardforelderen bærer, krever nettopp de eksekutive funksjonene ADHD utfordrer. Det tredje laget er en internaliserende attribusjonsstil — tendensen til å rette årsaksforklaringene innover når noe ikke fungerer slik det skal. Den svenske psykiateren Lotta Borg Skoglund fanger utviklingsløpet i boktittelen Från duktig flicka til utbränd kvinna (2020, Natur och Kultur).

Menn med ADHD opplever ofte å aldri strekke til for partneren — en gjennomgripende utilstrekkelighetsopplevelse som næres av gjentatte skuffede forventninger. Emosjonell dysregulering kan komme til uttrykk gjennom frustrasjon og kort lunte — uttrykk som kulturelt tolkes gjennom en maskulinitetslinse der sinne er mer akseptert enn sårbarhet. Bak sinnet kan det ligge lag av skam, frykt for avvisning og en tilstand av å mislykkes i rollen som partner. Tilgangen til disse dypere lagene kan være begrenset av aleksitymi, kulturelle maskulinitetsnormer og en mangeårig praksis med å dekke sårbarhet med handlekraft.

Forskningen på likekjønnede nevromangfoldige par er begrenset. De nevrologiske mekanismene virker uavhengig av seksuell orientering, men likekjønnede par kan oppleve spesifikke tilleggsutfordringer: dobbelt minoritetsstress, manglende representasjon i faglitteratur og et mindre synlig støttenettverk. Par der begge lever med ADHD representerer en egen dynamikk — den gjensidige gjenkjennelsen («Du trenger ikke forklare meg hvorfor du glemte det») kan være en kilde til tilhørighet, men begges eksekutive begrensninger kan gjøre det vanskelig å få de protetiske strukturene på plass.

Fenomener som kan bli lettere å takle når vi nevrotolker dem

Kursheftet s. 20–22

Kursheftet peker på at varige forskjeller vi kan finne mening i, er lettere å leve med. Kursheftet presenterer noen typiske kommunikasjonsutfordringer par med ulike hjernespråk møter, og som blir lettere å håndtere når paret vet at de kan bunne i hjerneforskjellene.

Kjernen i kursets psykoedukative prosjekt her er at forståelse kan endre tolkningsrammen — og dermed den emosjonelle responsen.

Rød tråd og assosiativ samtalestruktur

Kursheftet s. 20

En av de mer hverdagslige kommunikasjonsforskjellene handler om samtalestruktur. Kursheftet beskriver at nevrotypiske personer ofte beveger seg sømløst fram og tilbake mellom ulike nivåer og sider ved et tema, med assosiasjoner som utforskes kort før tråden hentes tilbake. Arbeidsminnet holder det overordnede temaet tilgjengelig gjennom samtalen.

Ved ADHD kan denne kompassfunksjonen være svekket. Personer med ADHD har begrenset arbeidsminne, og det er derfor ofte vanskelig å holde alle sidene ved en sak i arbeidsminnet samtidig. Standardnettverket kan bryte inn med sine mer eller mindre relevante innspill, assosiasjoner kan utløse nye assosiasjoner, og samtalen kan bli mer ustrukturert og vandre langt fra utgangspunktet uten at personen selv registrerer avdriften.

For den nevrotypiske partneren kan samtalen miste sin røde tråd. For den nevroatypiske partneren kan assosiasjonene henge logisk sammen — forbindelsen kan være indre og tydelig, selv om den er uuttalt og usynlig for partneren. «Hvorfor snakker vi plutselig om en fisketur i 2019?» kan være uforståelig utenfra, men for personen selv kan forbindelsen være opplagt: oppvasken → middagen i går → den fisken vi hadde → fisketuren i 2019. Hvert ledd kan være logisk; det er kjedens hastighet og uuttalte karakter som kan svikte. Men det kan også være vanskelig for den med ADHD etter hvert å vite hva man egentlig snakker om eller mener, og om — eller hvordan — det henger sammen med temaet man begynte å snakke om.

Arbeidsminneforskjellen kan også påvirke impulsiviteten i samtaler. Tanker og observasjoner kan uttrykkes umiddelbart — før de er ferdig formulert eller vurdert mot samtalens kontekst — fordi risikoen for å miste tanken kan oppleves som akutt. Opplevelsen beskrives innenfra som: «Tanken er som en såpeboble — den er her nå, og om tre sekunder er den borte for alltid. Jeg må gripe den.» For den nevrotypiske partneren kan dette framstå som avbrytelser eller plutselige temaskifter.

Noen par utvikler avtaler: den nevroatypiske kan skrive ned tanken i stedet for å avbryte (en eksternalisering av arbeidsminnet), eller den nevrotypiske kan gi eksplisitt rom for avbrudd — «Si det du trenger å si, og så fortsetter jeg».

Ulike måter å uttrykke empati på

Kursheftet s. 20–21

Kursheftet beskriver at når personer med ADHD møtes, bærer samtalen ofte preg av sammenlikning av erfaringer: den ene forteller om en opplevelse, og den andre svarer ved å fortelle om en tilsvarende. Denne samtalestilen — parallell deling eller erfaringsmatching — kan fungere som en nevroatypisk empatiform: «Jeg viser at jeg forstår deg ved å dele noe tilsvarende.»

For nevrotypiske samtalepartnere kan formen oppleves uvant, og til og med irriterende og sårende. Den nevrotypiske kan forvente at lytteren responderer med utdypende spørsmål, refleksjoner eller emosjonelle bekreftelser — en respons som holder fokus på den som fortalte. Når responsen i stedet er en «konkurrerende» fortelling, kan det lett tolkes som egosentrisme. Kursheftet gir en annen tolkning: «Å møte en historie med en liknende, er ofte heller en nevroatypisk måte å skape kontakt på, og å formidle respekt og anerkjennelse på» (kursheftet s. 21).

Denne forskjellen i empatisk språk illustrerer konkret hva metaforen «ulike hjernespråk» kan romme. Den nevrotypiske som forstår motivet bak erfaringsdelingen, kan møte den med mildere øyne. Den nevroatypiske som forstår at partneren kan trenge en annen respons, kan øve seg på å stille et utdypende spørsmål før hen deler sin egen erfaring.

Empati — to prosesser

Empati kan forstås som sammensatt av to distinkte prosesser: kognitiv empati — evnen til å forestille seg den andres perspektiv, intensjoner og tanker — og affektiv empati — evnen til å resonere med den andres følelsesmessige tilstand, å «føle med». De to komponentene kan variere uavhengig av hverandre og påvirkes ulikt av nevrologiske forskjeller.

Den empatisk ubalanse-hypotesen, som Song og medforfattere (2019, Frontiers in Psychology) har beskrevet, peker på at nevroatypiske mennesker kan ha utfordret kognitiv empati, men intakt eller forsterket affektiv empati. Bildet er mer sammensatt enn hypotesen alene antyder. Ved ADHD og autisme peker klinisk erfaring og enkeltstudier i retning av at affektiv empati ofte er intakt eller forsterket — personen kan oppleve overveldende medfølelse. Den kognitive empatien kan derimot være mer utfordret, særlig under belastning, fordi den krever perspektivtaking og arbeidsminnekapasitet.

Resultatet kan framstå paradoksalt: personen med ADHD gråter av medfølelse over en film, men strever med å forstå hvorfor partneren reagerer på en tilsynelatende nøytral bemerkning under middagen. Den affektive empatien kan være fullt operativ, mens den kognitive empatien svikter under press. De to prosessene opererer under ulike betingelser: filmen krever affektiv resonans (automatisk), middagsbemerkningen krever kognitiv perspektivtaking under sosial belastning (kontrollert).

Denne nyanseringen kan erstatte det forenklede bildet av «manglende empati» — et bilde som kan ramme mange nevroatypiske med gjennomgripende skam — med et mer presist: empatien er til stede, men aktiveres og uttrykkes gjennom andre kanaler og under andre betingelser enn partneren kanskje forventer.

Ulike muligheter for å formidle følelsesinformasjon

Kursheftet s. 21

Mange nevrotypiske partnere opplever at det kan være vanskelig å få svar på spørsmål om hva den andre føler eller mener. Spørsmålet «hva føler du?» kan stille flere simultane krav som alle belaster det allerede begrensede arbeidsminnet:

• Interoseptiv scanning (på engelsk interoception) — å registrere kroppens emosjonelle signaler.
• Affektiv differensiering — å skille mellom ulike emosjonelle tilstander.
• Verbal formulering — å finne ord for det registrerte.
• Sosial tilpasning — å svare på en måte som møter partnerens behov.

For den nevrotypiske partneren kan disse prosessene være tilstrekkelig automatisert til at de foregår parallelt. For den nevroatypiske partneren under emosjonelt press kan belastningen overskride kapasiteten, og det blir vanskelig å få tak i tydelig følelsesinformasjon. Det kan i stedet bli taust, eller komme en ordflom som er vanskelig å finne essensen i, svar som virker tatt ut av det blå, eller svar som framstår overraskende skarpe og negativt ladde.

Nevroatypiske personer har som regel ulike grader av det som kalles aleksitymi (omtalt i eget avsnitt nedenfor). Det betyr at de kan oppleve følelsesuttrykk, ubehag, uro og ro, men kan mangle det fininnstilte følelsesregisteret mange nevrotypiske mennesker har, og som gjør at de kan merke når ulike følelser begynner å bygge seg opp.

Strategier som flytter deler av prosessen — fra indre bearbeidelse til ytre verktøy — kan åpne tilgangen som det frie spørsmålet blokkerer. Skriftlig kommunikasjon gir tid og fjerner det sosiale presset. Skalaspørsmål kan erstatte det åpne spørsmålet med et lukket format som krever mindre verbal formuleringsevne. Avtalt forsinkelse — «sjekk inn med meg i morgen» — kan respektere at den nevroatypiske partneren kan trenge timer for å bearbeide emosjonell informasjon. Kursheftets trafikklysmodell (omtalt i kapittel 4) er også en slik tilpasning: den erstatter det åpne «hva føler du?» med et mer lukket «er du på grønt, gult eller rødt?».

Aleksitymi — følelser uten ord

Den gresk-amerikanske psykiateren Peter Sifneos introduserte begrepet aleksitymi i 1973 — fra gresk a (uten), lexis (ord), thymos (følelse) — for en redusert evne til å gjenkjenne, differensiere og sette ord på egne emosjonelle tilstander.

Forhøyede aleksitymi-skårer er robust dokumentert ved autisme, og er også rapportert ved ADHD. Tilstanden forekommer på et kontinuum fra milde til mer gjennomgripende vansker. Aleksitymi henger dessuten sammen med interosepsjon — den sansen som registrerer kroppens indre signaler. Dersom hjernen har vansker med å registrere kroppens indre signaler, kan det også bli vanskeligere å identifisere emosjonelle tilstander, fordi følelser delvis oppleves som kroppsfornemmelser. Aleksitymi og subjektive interoseptive vansker er systematisk forbundet.

Aleksitymi handler om begrenset tilgang til å sette ord på følelser, ikke om fravær av dem. Personen kan oppleve intense emosjonelle tilstander uten å kunne navngi dem. For den som opplever det innenfra, kan det sammenliknes med å forsøke å lese et skilt på et språk en lite behersker — tegnene er der uten å gi umiddelbar mening. Kroppen kommuniserer noe, men det bevisste sinnet kan mangle dekodingsnøkkelen.

Mekanismene involverer sannsynligvis flere samvirkende faktorer. Redusert interosepsjon innebærer at de kroppslige signalene som normalt informerer om emosjonell tilstand kan være svakere eller mer diffuse. Arbeidsminnesvikt kan begrense kapasiteten til å holde og bearbeide emosjonell informasjon i sanntid — å differensiere mellom for eksempel frustrasjon og skuffelse kan kreve at begge tilstandene holdes i bevisstheten samtidig og sammenliknes.

For paret kan aleksitymi komme til uttrykk i situasjoner der den nevrotypiske partneren stiller direkte spørsmål om hva den andre føler eller mener. Responsen kan ta flere former.

Taushet — personen finner rett og slett ingen ord. Den nevrotypiske kan tolke tausheten som motvilje mot å dele, mens den for personen selv kan gjenspeile en reell informasjonsmangel.

Ordflom — personen «tenker høyt» i et forsøk på å lokalisere følelsen, med en ustrukturert strøm av assosiasjoner. Den nevrotypiske kan oppleve dette som at partneren snakker seg rundt uten å komme til poenget, mens personen i realiteten leter.

Svar som kan virke tatt ut av det blå — personen griper det første som dukker opp for å slippe ubehaget ved å stå uten svar.

Skarpe, negativt ladede svar — presset til å svare kan aktivere forsvarssystemet, slik at irritasjon eller avvisning erstatter det emosjonelle svaret som ble etterspurt.

Alle disse responsene kan gjenspeile informasjonsmangel snarere enn motvilje.

For den nevrotypiske partneren som etterspør emosjonell intimitet, kan mønsteret over tid produsere en vedvarende ensomhet: opplevelsen av å leve med et menneske hvis indre liv forblir utilgjengelig. «Jeg vet ikke hva du føler, og du kan ikke fortelle meg det — og det gjør at jeg føler meg alene, selv når du er her» kan fange denne smerten.

En nevrotypisk partner som forstår aleksitymiens mekanisme, kan justere forventninger og strategier på flere måter: gi mer tid (fordi følelsene kan komme med forsinkelse, timer eller dager etter hendelsen), stille mindre åpne spørsmål og heller tilby konkrete alternativer («Føles det mer som frustrasjon eller mer som tristhet?» framfor det åpne «Hva føler du?»), eller akseptere at skriftlig uttrykk kan åpne for innsikter den muntlige samtalen ikke får fram.

Ulik vekt på sosiale koder

Kursheftet s. 21

Nevrotypisk sosialt samspill kan inneholde en vesentlig mengde rituelle elementer: hilsningsfraser, småprat, spørsmål om hvordan den andre har det (uten å forvente et detaljert svar), høflighetsfraser og avrundingsritualer. Disse kodene kan fylle en sosial funksjon — de kan signalisere tilhørighet, velvilje og trygghet. Nevrotypiske kan innlede samtaler med å spørre om hvordan den andre har det, selv om de egentlig tar kontakt for å ta opp en sak eller overbringe en beskjed.

For mange nevroatypiske kan sosiale koder oppleves som energikrevende, forvirrende eller unødvendige (kursheftet s. 21). Kodene kan også være vanskelig å lære seg. Mange nevroatypiske kan trives best med direkte, saksorientert kommunikasjon — rett på sak, uten omveier.

Nevrotypiske kan i slike tilfeller føle seg utilpass, og kan i verste fall gremme seg over hvordan den nevroatypiske partneren framstår i sosiale sammenhenger.

I parforholdet kan forskjellen produsere daglig friksjon. Den nevrotypiske som innleder en kveldsamtale med «hvordan var dagen din?», kan forvente et kort emosjonelt svar som signaliserer tilgjengelighet. Den nevroatypiske som opplever dette som en omvei, kan gå rett på saken — «vi må snakke om regningen fra tannlegen» — noe den andre kan tolke som brått. Å navngi forskjellen kan i seg selv dempe friksjonen: «du opplever spørsmålet om dagen din som en omvei — jeg opplever det som en inngangsport til kontakt.»

Interessebaserte vs. relasjonsorienterte samtaler

Kursheftet s. 21–22

Nevroatypiske og nevrotypiske partnere kan ha ulike preferanser for hva en samtale bør handle om — interessefelt og aktiviteter på den ene siden, og relasjonelle tema på den andre. Mange nevroatypiske har interessefelt eller aktiviteter som kan representere fristunder fra en kompleks sosial kontekst, der den nevroatypiske personen mesteparten av tiden må tilpasse seg kommunikasjonsformer og væremåter som krever bevisst innsats. Forskjellen i preferanse skaper en gjenkjennelig dynamikk som ofte misforstås av begge.

I situasjoner der den nevroatypiske personen kan leve ut sin egentlige natur sammen med stammefrender med liknende hjernespråk, vil vi ofte se at temaene handler om felles interesser eller interesser som kan være forskjellige, men som i så fall gjerne sammenliknes.

Samtaler om interessefelt aktiverer det dopaminerge belønningssystemet på en måte hverdagslige relasjonelle samtaler vanligvis ikke gir. Når den nevroatypiske partneren snakker om noe hen brenner for, kan dopamintilgjengeligheten i prefrontale områder øke, noe som kan forbedre oppmerksomhet, verbal flyt og sosial tilgjengelighet. Den nevrotypiske kan da oppleve en partner som er energisk og tilstedeværende — i kontrast til den mer distré eller irritable partneren som kan vise seg under samtaler om husholdslogistikk.

For den nevrotypiske partneren som ønsker «å snakke om oss», kan det oppleves som at partneren konsekvent unngår det relasjonelle. Refortolkning av interessesamtalens funksjon — som nærhet gjennom en nevroatypisk kanal — kan dempe konflikten. Paret kan også peke ut konkrete tidspunkter for begge samtalestiler: interessesamtaler som daglig kontaktflate, relasjonelle samtaler i kjærestemøtets trygge ramme.

Ulikt behov for å bearbeide følelser gjennom gjentatt samtale

Kursheftet s. 22

Nevrotypiske mennesker bearbeider ofte negative følelsesopplevelser gjennom gjentatt samtale om hendelsen som utløste følelsene. Bekreftelse fra en lyttende partner — at følelsene er forståelige og delte — kan gi emosjonell regulering. Prosessen trenger ofte å gjentas flere ganger før den emosjonelle ladningen avtar.

Nevroatypiske mennesker kan foretrekke en annen strategi: å legge den negative hendelsen bak seg og orientere seg mot handling eller framtid. Tendensen kan ha flere røtter. En mer systematiserende kognitiv stil kan orientere seg mot løsning framfor dveling. Erfaringer med at det å gå inn i negative følelser utløser ruminering kan gjøre det emosjonelt risikabelt å dvele. Og avvisningssensitivitet kan gjøre at samtaler om uheldige hendelser i samlivet utløser skam.

Spenningen som kan oppstå — den nevrotypiske som trenger å snakke om det igjen, og den nevroatypiske som opplever at «vi har snakket om det — kan vi ikke bare gå videre?» — kan bli kronisk. Kursheftets verktøy den rause samtalen (s. 52–53) gir en strukturert arena som begrenser samtalen i tid og format — den nevrotypiske partnerens bearbeidingsbehov kan ivaretas uten at den nevroatypiske partneren opplever det som en endeløs gjenåpning.

Når de to husker samme hendelse ulikt

Kursheftet s. 22

Episodisk hukommelse — hukommelse for hendelser en selv har deltatt i — kan fungere etter delvis ulike prinsipper hos nevrotypiske og nevroatypiske. Forskningen tegner et nyansert bilde. Skowronek, Leichtman og Pillemer (2008, Learning Disabilities Research & Practice) fant at barn med ADHD presterer like godt eller bedre enn jevnaldrende på langtids episodisk hukommelse, særlig for personlige opplevelser. Samtidig kan ADHD-relaterte oppmerksomhetsvariasjoner under kodingen påvirke hvilke aspekter ved en hendelse som lagres. Resultatet kan være at de to partnerne husker den samme hendelsen ulikt — fordi oppmerksomheten kan ha vært rettet mot ulike aspekter i øyeblikket, snarere enn at den ene husker dårligere.

Mekanismene involverer arbeidsminne og oppmerksomhetsregulering. For å lagre en detaljert episodisk hukommelse trenger hjernen å kode hendelsen med tilstrekkelig oppmerksomhet i det øyeblikket den skjer. Ved ADHD kan oppmerksomheten være mer variabel: noen aspekter kodes med intens oppmerksomhet, mens andre knapt registreres. Resultatet kan være et hukommelsesbilde som mangler viktige detaljer, bærer en annen emosjonell valør enn partnerens minne, eller er organisert rundt andre kjennetegn.

Kursheftet beskriver at den nevrotypiske partneren som regel har mer nyanserte og detaljerte minner, og at nevrotypiske partnere kan reagere på at den nevroatypiske partneren synes å legge for lite vekt på historisk og sosial kontekst. Slike forskjeller kan utløse intense diskusjoner om «hva som egentlig skjedde». En mer produktiv tilnærming kan være å anerkjenne at begge minner er ekte, og at forskjellene mellom dem rommer informasjon om hvordan de to opplevde situasjonen ulikt. «Hva husker du om den situasjonen?» kan fungere bedre enn «du husker feil».

Ulike reaksjoner på sanseinntrykk

Kursheftet s. 22

Vi kommer tilbake til dette temaet i kapittelet om sex (kapittel 5), men det handler altså om at nevroatypiske og nevrotypiske mennesker kan ha store forskjeller i sanseapparatet, og siden vi bruker sansene til å oppfatte omgivelsene, kan slike forskjeller også skape utfordringer.

Atypisk sensorisk prosessering er dokumentert ved ADHD. En systematisk oversikt og metaanalyse av 30 studier med over 5 000 deltakere konkluderte med at individer med ADHD opplever signifikant høyere sensorisk sensitivitet, sensorisk unngåelse, sensorisk søking og lav sensorisk registrering sammenliknet med kontrollpersoner. Funnene var robuste på tvers av både barn og voksne, og på tvers av ulike sensoriske modaliteter.

Sensorisk hypersensitivitet innebærer at stimuli som er nøytrale for de fleste, kan oppleves som intenst ubehagelige — lysrørets summing, partnerens parfyme, en klesvaskemerkelapp som irriterer huden lik sandpapir.

Sensorisk hyposensitivitet innebærer at stimuli som normalt ville registreres, knapt oppfattes — smerte som sjelden merkes, temperaturendringer som overses.

Sensorisk søking innebærer et aktivt behov for sensorisk stimulering: personen som vipper stolen, tygger på penner, fikler med gjenstander. I parforholdet kan dette oppleves som rastløshet, uten at partneren alltid forstår at bevegelsen kan fylle en regulerende funksjon.

Sensoriske forskjeller kan produsere daglig friksjon på arenaer der de to deler fysisk rom: temperatur, lydnivå, belysning, matpreferanser, sengetøyets tekstur. Friksjonene kan virke trivielle enkeltvis, men kumulativt kan de representere en vedvarende forhandling om det delte miljøet.

Et poeng verdt å merke seg er at sensorisk terskel kan fluktuere med nervesystemets generelle belastningsnivå. En dag med mye sensorisk eksponering kan senke terskelen for kvelden. Berøring som var behagelig om morgenen, kan oppleves som ubehagelig om kvelden. For den nevrotypiske partneren kan variabiliteten være forvirrende og kan lett tolkes personlig: «du liker tydeligvis ikke å bli tatt på av meg». Kunnskap om sensorisk akkumulering kan gi en annen forståelse: reaksjonen kan handle om nervesystemets dagsregnskap, snarere enn om relasjonen. Temaet utdypes videre i kapittel 5.

Nevrotolking

Kursheftet s. 22

Kursheftet beskriver at når de ovenfor beskrevne forskjellene viser seg i parterapi, kan det ofte bli terapeutens oppgave å være nevrotolk — «å informere om at fenomenene er vanlige når mennesker med ulike hjernespråk møtes». Begrepet nevrotolking fanger det doble empatiproblemet som en praktisk ferdighetsutfordring: begge partnere kan trenge å lære seg den andres hjernespråk godt nok til å oversette mellom dem.

Målet er at parene ved kursets slutt skal ha en viss grunnkunnskap om nevroforskjeller, men det aller viktigste er at hvert par får et godt utgangspunkt for å bygge videre på sine egne kjærestekart. Nevrotolking er en parspesifikk ferdighet som kan utvikles gjennom å kartlegge akkurat disse to personenes hjernespråk og bygge presise oversettelsesstrategier mellom dem — den lar seg ikke lære i sin helhet fra en bok.

Nevrotolking er en ferdighet som kan utvikles over tid. De første gangene krever den ofte bevisst innsats: å stoppe den automatiske tolkningen, å spørre seg «hva kan dette handle om fra partnerens nevrologiske perspektiv?», og å formulere en alternativ tolkning. Over tid kan prosessen internaliseres. Under emosjonelt press kan ferdigheten fremdeles svikte, fordi den belaster de samme eksekutive ressursene som allerede kan være under press. Fluktuasjonen er forventbar og kan normaliseres.

Nevroatypiske kjærlighetsspråk

En spesifikk form for nevrotolking handler om å gjenkjenne at omsorg og kjærlighet kan uttrykkes gjennom andre kanaler enn de konvensjonelle. Nevroatypiske kjærlighetsspråk — infodumping (entusiastisk informasjonsdeling om et tema man brenner for), parallell lek (å være i samme rom med hver sin aktivitet uten verbal kontakt), kraftig berøring, alenetid som gave, assosiative smågaver og humor — kan representere omsorgskoder som kan være usynlige for den som mangler kjennskap til dem.

For paret kan nevrotolking innebære en refortolkning: partneren som velger å sitte i samme rom med hver sin aktivitet, kan uttrykke nærhet gjennom en annen kanal enn den verbale.

Øvelse 5: Våre nevrotolkingsområder

Kursheftet s. 22–23

Øvelse 5 gir paret en strukturert anledning til å kartlegge hvilke kommunikasjonsforskjeller de kjenner igjen. Tabellformatet — med avkrysning for ja, nei eller sol — gjør vurderingen til noe ytre og dermed mer håndterbar. I stedet for å måtte formulere en fri vurdering av «hvordan vi kommuniserer», kan personen respondere på konkrete, forhåndsdefinerte fenomener. Denne forenklingen gjør øvelsen tilgjengelig også for den nevroatypiske partneren som strever med å sette ord på indre opplevelser.

Sol-kategorien anerkjenner at forskjeller kan eksistere uten å være problematiske — i tråd med kursets hybridmodell. Et par som gjenkjenner ulik samtalestruktur, men opplever det som sjarmerende snarere enn frustrerende, kan markere sol: forskjellen er der, men den oppleves som en ressurs. Sol-kategorien synliggjør parenes eksisterende mestringsstrategier.

At partnerne vurderer ulikt på samme fenomen, er forventet og kan i seg selv romme verdifull informasjon. Ulik vurdering kan synliggjøre at de to ser forholdet fra ulike perspektiver, noe som er kjernen i det doble empatiproblemet. En partner som sier «vi har absolutt ulik samtalestruktur» mens den andre sier «nei, egentlig ikke», demonstrerer i sanntid den forskjellen øvelsen er ment å kartlegge.

Instruksjonen om å jobbe individuelt først reduserer sosial påvirkning og arbeidsminnebelastning, og gir begge partnere rom til å reflektere i eget tempo. Når den ene markerer «rød tråd eller assosiasjoner» som JA og den andre markerer det med sol, er forskjellen i vurdering informasjon: den ene opplever dette som en utfordring mens den andre har funnet en måte å håndtere det på. Hva gjør den ene som den andre kan lære av?

Skam — styggen på ryggen

Kursheftet s. 23–25

Skam er en av våre merkeligste følelser. Den er en av de vondeste, og dermed kan vi med alle midler prøve å unngå den. Kursheftet kaller skam «styggen på ryggen» og behandler den grundig.

Kursheftet beskriver skam som «en av våre merkeligste følelser» — «en av de vondeste, og dermed en vi med alle midler prøver å unngå» (kursheftet s. 23). Skam er også en følelse som kan «snike seg inn og stjele plassen til andre følelser, slik at vi blir forvirret og plaget, og ikke forstår hva vi egentlig har behov for eller burde gjøre der og da» (kursheftet s. 23).

Skam er en følelse som utvikles tidlig i barns liv og som har utspring i avvisningserfaringer. Kursheftet viser til urscenen — det lille barnet som i begeistring søker omsorgsgiverens kjærlighet, men blir ignorert eller avvist (kursheftet s. 24). Det kan svi som et piskeslag i det lille barnets psyke, og gjentatte slike erfaringer vil lære barnet å unngå situasjoner som vekker tilsvarende følelser.

Naturen har laget det slik at enkelte barn er mer sensitive for avvisning enn andre, og de kan dermed lettere oppleve seg avvist. For barn med ADHD kan skamsårbarheten være ekstra dyp: oppveksten kan være preget av et systematisk gap mellom intensjoner og resultater, gjentatte korrigeringer og irettesettelser, og en gradvis internalisering av budskapet om at man er «feil».

Barnet som ennå ikke har kapasitet til å se verden fra andres perspektiv eller forstå komplekse samspill, kan finne enkle løsninger: bli stille, snu seg vekk, eller protestere høylytt om det resulterer i mer av den ønskede kontakten med omsorgsgiver. Over tid kan mange utvikle mer kreative strategier for å unngå skam: å sjarmere, å snakke seg ut av situasjoner, å be om unnskyldning i forkjøpet, eller å gå til motangrep. Alle disse strategiene kan beskytte mot skamsmerten og være adaptive, men i parforholdet virker de mot sin hensikt fordi de står i veien for den reparasjonen forholdet trenger.

I psykologien kommer skammen i en kategori som kalles moralske følelser, hvor den har selskap av blant annet følelsen skyld (kursheftet s. 24–25). Skyld er også en ubehagelig følelse, men den har noen gode sider som skamfølelsen mangler.

Skyldfølelsen er en mer kompleks og sammensatt følelse som utvikles senere i barnets liv. Den krever mye arbeidsminne, fordi den har flere kognitive (tankebaserte) elementer. Sunn skyldfølelse er nært knyttet til empati: den inneholder en forståelse av at handlingen ble feil, en forestilling om hvordan den rammet den andre og ble opplevd av den andre, og en motivasjon til å søke kontakt for å reparere relasjonen. Dette forutsetter at barnet får erfaringer med at relasjoner faktisk kan repareres, og at feil kan rettes opp. Da kan skyldfølelsen få sin rettmessige plass i følelsesregisteret.

Faglig fordypning

Skam og skyld i kontrast

«Mens skammen rammer hele personen og setter oss relasjonelt sjakk matt, gir skyldfølelsen oss drivkraft til å ta kontakt, for å reparere relasjonen» (kursheftet s. 24). Skyldfølelsen hjelper oss til å fokusere på den andre, mens skamfølelsen hindrer oss i å kunne praktisere medfølelse — både overfor den andre og overfor oss selv.

Skamsmerten kan drive til automatisk forsvar, slik at vi kan framstå som mer umodne enn vi ønsker å være. Som kursheftet formulerer det: «Vi kan komme til å såre partneren og kløne en vanskelig situasjon enda mer til — og det blir lite fristende for den andre å vise raushet.»

Skam og skyld kan også gi ulike langtidseffekter: den som automatisk havner i skam, kan hindres i å gjøre opp for seg og vokse på vanskelige erfaringer. Overdreven skam kan hemme evnen til å utvikle en realistisk, robust selvfølelse — personen kan bli avhengig av stadige ytre tilførsler av bekreftelser på at hen er god nok (eller helst best av alle). Skammen kan på den måte hemme verdifull livslæring. Heldigvis er det mulig å motvirke slike effekter, ved å bli kjent med skammens uttrykksformer, ta den på fersken og sette inn tiltak for å håndtere den.

Få ting i livet er svart/hvitt, og det å avlede skam kan også ha sine fordeler. Kursheftet påpeker at selvironi — det å påføre seg selv en liten porsjon skam — kan fungere som reparasjonstiltak ved mindre skader. Overdrevne selvanklagelser som tvinger partneren inn i trøsterrollen, er derimot mindre konstruktive.

Skam og skyld — to ulike følelser

Kursheftet s. 23–26

Skam og skyld er to ulike følelser med ulike funksjoner, og distinksjonen mellom dem er en av kursets viktigste forklaringsrammer. Kursheftet gir en grundig beskrivelse på s. 23–26. Distinksjonen kan hjelpe paret å forstå hvorfor reparasjon kan være vanskelig for nevromangfoldige par — særlig når det den ene opplever som skyld, lander hos den andre som skam.

Skam rammer hele selvet: «Jeg er feil. Jeg er utilstrekkelig. Det er noe fundamentalt galt med meg.» Skyld rammer en spesifikk handling: «Det jeg gjorde var uheldig, og det rammet den andre». Forskjellen kan virke subtil i teorien, men kan romme vidtrekkende konsekvenser for relasjonell fungering, fordi de to følelsene kan gi ulike atferdsresponser.

Skyld motiverer til reparasjon: en forståelse av at handlingen påvirket den andre negativt, en empatisk forestilling om hvordan den andre opplevde det, og en drivkraft til å søke kontakt og gjøre godt igjen. Skyld retter oppmerksomheten mot den andre og forutsetter arbeidsminnekapasitet — evnen til å holde flere perspektiver i bevisstheten samtidig. Skam fungerer annerledes. Når selvet oppleves som fundamentalt defekt, kan det for noen kjennes som at ingen handling kan rette opp — fordi problemet oppleves mindre som noe man gjorde og mer som noe man er. Skammen kan da drive inn i forsvarsmønstre som beskytter mot den uutholdelige opplevelsen av grunnleggende utilstrekkelighet, men som i relasjonell kontekst kan virke belastende på samspillet.

Ved ADHD kan forvekslingen mellom skyld og skam være et gjenkjennbart trekk. Gjennom hele livet kan nevrologiske trekk — glemsomhet, impulsivitet, vansker med å følge opp — ha blitt møtt med reaksjoner som kodet dem som moralske defekter: latskap, manglende vilje og egoisme. Psykoedukasjon som tydelig skiller nevrologiske trekk fra karakteregenskaper, kan bidra til å redusere skamnivået ved å tilby en alternativ forklaring som lar selvet stå urørt.

Skam og skyld i parforholdet — hva skiller dem etter en uheldig hendelse?

Begge følelsene utløses av at vi opplever et sprik mellom den vi ønsker å være og den vi opplever at vi er — det Lewis (1971), Tangney og Dearing (2002) kaller selvbevisste vurderende følelser. Forskjellen ligger i kompleksitet. Skyld utvikles senere enn skam i barnets liv og forutsetter at vi kan holde flere komponenter i bevisstheten samtidig — den samme simultankapasiteten som arbeidsminnesvikten ved ADHD gjør ustabil. Når arbeidsminnet er presset — under konflikt, ved overveldelse, sent på dagen, eller når medikamentet har gått ut — kan den mer komplekse skyldfølelsen være vanskeligere tilgjengelig, mens den enklere skamfølelsen kommer lettere fram.

Tenker vi oss en hendelse i parforholdet der den ene har gjort noe hen vet den andre ikke liker eller blir såret av, kan de to følelsene gi to ulike forløp. Forskjellen kan være lite synlig utenfra og likevel ha vidtrekkende betydning for hva som skjer videre i samspillet.

Faglig fordypning

Skam og skyld — to forløp etter en uheldig hendelse

Når skam tar over

• «Jeg har gjort noe galt eller dummet meg ut.»
• «Dette går aldri bra. Den andre kommer til å mene at jeg er håpløs eller dum. Jeg kommer til å få ubehageligheter hvis noen oppdager hva jeg gjorde.»
• «Jeg har et sterkt behov for å slippe denne ubehagelige følelsen og for å unngå negative konsekvenser av det jeg gjorde.»
• «Det finnes ingenting jeg kan gjøre for å rette opp den andres oppfatning. Jeg håper den andre snart har glemt det som skjedde. Jeg orker ikke høre den andres fordømmelse.»
• Handlingstendens: gjemme seg, distrahere seg selv og den andre. Opplevd primærfølelse: smertefull, ofte blandet med sterk angst. Kronisk variant: «Jeg har ingen verdi.»

Når skyld tar over

• «Jeg har gjort den andre vondt.»
• «Jeg kan forestille meg hvordan det jeg gjorde, kan ha blitt opplevd av den andre. Det gjør vondt. Jeg vil ikke være en slik person.»
• «Jeg har et sterkt behov for å gjøre det godt igjen, både for å slippe denne ubehagelige følelsen og for å gjenopprette selvbildet som en god person.»
• «Jeg håper og tror det kan være mulig å rette opp skaden, hvis jeg tar ansvar for det jeg gjorde og tåler å høre om den andres negative opplevelse.»
• Handlingstendens: oppsøke den andre for å gi omsorg, vise medfølelse og ta ansvar for egen handling. Opplevd primærfølelse: smertefull, kan kjennes blandet med sorg over det som skjedde og medfølelse med den andre. Kronisk variant: «Jeg er ond.»

Distinksjonen kan gi paret et språk for å forstå hva som skjer i øyeblikket etter en uheldig hendelse, og hvorfor partneren med ADHD noen ganger trekker seg tilbake eller går i forsvar i situasjoner der den nevrotypiske partneren venter en beklagelse. Det handler ofte om at skammekanismen har slått inn og gjort skyldsporet midlertidig utilgjengelig, ikke om manglende kjærlighet eller likegyldighet.

Praktiske grep ved tilbakevendende skam

For den partneren som lett havner i skam, kan det være nyttig å lage påminnere og rutiner for selvmedfølelse — små grep som kan dempe den umiddelbare skamreaksjonen og åpne tilgang til skyldsporet. Selvmedfølelsesforskningen til Kristin Neff viser at evnen til å møte seg selv med vennlighet i vanskelige øyeblikk kan dempe skammens innflytelse og styrke kapasiteten til å ta ansvar uten å brytes ned.

For partneren som lever med en som ofte havner i skam, kan det være nyttig med påminnere om kjennetegnene ved skam og skyld — så partneren ikke feiltolker skamreaksjonene som likegyldighet, og i sin tur selv utvikler skam over hva man «finner seg i». Når en skamreaksjon hos den ene leses som likegyldighet av den andre, kan paret havne i et selvforsterkende mønster der begge gradvis fjerner seg fra hverandre.

En tredje praktisk inngang er å lage parrutiner som gjør det lettere å be om unnskyldning eller tilgivelse — strukturer som senker terskelen for reparasjon i øyeblikk der skammen ellers ville stengt for kontakt. Innrømmelsesøvelsen (Øvelse 6, kursheftet s. 26), den rause samtalen (kursheftet s. 52–53), kjærestemøtet (kursheftet s. 55) og lappemetoden (kursheftet s. 58) er alle eksempler på slike strukturer — verktøy som tilbyr forhåndsdefinerte roller og trinn og dermed kan redusere arbeidsminnebelastningen i sårbare øyeblikk.

Faglig fordypning

Skammens fem forsvarsmønstre

• Taushet og tilbaketrekning — å gjøre seg usynlig for å unngå ytterligere eksponering. For noen par kan dette utvikle seg til et mønster der den nevroatypiske partneren «forsvinner» inn i seg selv når skammen aktiveres.
• Motangrep — eksternalisering av skammen: i stedet for å bære den smertefulle opplevelsen av å komme til kort, kan den bli projisert over på den andre. «Du maser alltid» kan erstatte en indre opplevelse av «jeg klarer aldri å leve opp til det du forventer av meg».
• Overdreven selvanklagelse — paradoksalt nok kan dette fungere skamavledende. Personen som gjentatte ganger sier «jeg er så dum, unnskyld, unnskyld», kan tvinge den andre inn i en trøsterrolle og dermed avlede fra det egentlige reparasjonsarbeidet.
• Humor og sjarm — mer sofistikerte forsvarsformer. Mange med ADHD utvikler gjennom oppveksten en velutviklet evne til å sjarmere seg ut av vanskelige situasjoner. For paret kan dette over tid oppleves som unnvikelse.
• Forkjøpsunnskyldning — å be om tilgivelse før kritikken kommer, å foregripe den andres reaksjon ved å slå seg selv først. Strategien kan dempe den forventede skammen, men kan samtidig stå i veien for en mer nyansert bearbeiding.

Skammens utviklingshistorie

Skammen ved ADHD kan for mange ha en utviklingshistorie som strekker seg tilbake til barndommen. Studier tyder på at skam aktiverer andre nevrale nettverk enn skyld, og involverer sterkere selvrelatert prosessering med mer gjennomgripende negativ effekt på kognitiv fungering, inkludert arbeidsminne. Koblingen til arbeidsminne kan være særlig relevant ved ADHD: når skam aktiveres, kan den legge beslag på en del av den tilgjengelige arbeidsminnekapasiteten, og for en person der kapasiteten allerede er begrenset, kan dette for noen bidra til at den kognitive funksjonen svekkes i situasjonen.

Barnet med ADHD som gjentatte ganger får beskjed om å sitte stille, som lover å huske leksene men glemmer dem igjen, som hører «du er så smart — hvis du bare tok deg sammen» — lærer gradvis at det er et grunnleggende gap mellom hvem det opplever seg som på innsiden (en person med gode intensjoner) og hvordan det fungerer på utsiden (en person som gjentatte ganger svikter).

Den amerikanske ADHD-klinikeren William Dodson har anslått at barn med ADHD mottar omtrent 20 000 flere korrigerende eller negative beskjeder enn jevnaldrende innen de fyller ti år — et estimat basert på klinisk erfaring snarere enn kontrollert studie, men forenlig med forskningslitteraturens funn om at barn med ADHD mottar vesentlig mer korrigerende tilbakemelding enn jevnaldrende. Gapet mellom den indre opplevelsen og den ytre funksjonen tolkes sjelden som nevrologisk av omgivelsene — det tolkes moralsk: latskap, manglende vilje, likegyldighet. Denne moralske kodingen internaliseres over tid og danner grunnlaget for en skambasert selvforståelse.

I voksenlivets relasjoner kan dette akkumulerte skamlageret vekkes av situasjoner som objektivt sett er små — en glemt avtale, en tapt nøkkel, en ubetalt regning — men som for noen kan resonere med et helt arkiv av tilsvarende hendelser. Den nevrotypiske partneren som sier «du glemte å hente ungene», stiller en berettiget klage. Partneren med ADHD kan høre et ekko av alle gangene hen har sviktet — og reaksjonen som følger, kan tilsvare arkivet, snarere enn til den aktuelle hendelsen.

Skam hos begge partnere

Også den nevrotypiske partneren kan bære vesentlig skam, en skam som sjeldnere behandles i den kliniske litteraturen, men som er like reell. Skam over egne reaksjoner — sinne, frustrasjon, kontrollbehov, tanker om å forlate forholdet — kan produsere en internalisert selvkritikk. Skam over å oppleve lettelse ved partnerens fravær. Skam over å sammenlikne sitt eget parforhold med andres. Skam over å ha gitt opp håpet om endring. Denne skammen holder mange nevrotypiske partnere tilbake fra å søke støtte, fordi de frykter å framstå som illojale, krevende eller overfølsomme.

Forakt representerer skammens relasjonelle ytterpunkt. I Gottmans forskning er forakt den sterkeste enkeltstående prediktoren for samlivsbrudd. Forakt oppstår sjelden tidlig i et forhold — den utvikler seg over tid, typisk som resultat av langvarig frustrasjon som aldri ble tilstrekkelig validert eller bearbeidet. Det den partneren som lever med forakt fra den andre, opplever, er gjentatte små signaler — øyerullinger, sukk, sarkastiske bemerkninger, en kropp som vender seg vekk — som over tid kommuniserer at hen er «mindre verdt», og som kan trekke skammen dypere.

Når reparasjonsbehovene er ulike

Kursheftet s. 25

Kursheftet beskriver at en utfordring mange nevromangfoldige par kan møte, er at den ene — ofte den nevrotypiske partneren — har sterkere ønske om å snakke om vanskelige hendelser i ettertid enn den andre. Asymmetrien i reparasjonsbehov er en av de mer gjenkjennbare dynamikkene for nevromangfoldige par.

Samtaler om uheldige hendelser i samlivet kan vekke skam hos den nevroatypiske partneren, fordi hen kan bære mange erfaringer med å komme til kort (være «feil» eller ikke god nok), og fordi arbeidsminnebegrensninger kan gjøre det vanskelig å regulere skammens innflytelse i slike samtaler. Det mangler ofte simultankapasitet til å hente støtte fra egne verdier eller minne seg selv på fakta som setter situasjonen i perspektiv — for eksempel «partneren min elsker meg — dette er en klage, snarere enn en dom over hele meg». Når denne simultankapasiteten mangler, kan overlevelsesmekanismene slå inn: taushet, motangrep, forkjøpsunnskyldning. Paret kan fanges i det anklagehjulet Lena Hole har beskrevet (Hole, 2018).

Når parene gjentatte ganger havner i slike anklagehjul, kan det påvirke begge, slik at ingen av dem etter hvert føler for å innrømme noe som helst av feil og mangler. Samtidig kan ensomhetsfølelsen øke hos begge, og begge kan savne å kunne skvære opp og begynne med litt blankere ark.

Noen enkle hensyn kan gjøre stor forskjell. En egen brosjyre om dette finnes også på nevro.no. I og med at ADHD-hjernen har spinklere integrative nettverk, skal det lite til for å bli overveldet, særlig i komplekse sosiale situasjoner og situasjoner der man blir utsatt for det som oppleves som krav eller kritikk. Det er vanskelig for den med ADHD å umiddelbart hente inn erfaringer som balanserer her-og-nå-situasjonen og gir grunnlag for en nyansert reaksjon tilbake. Det vil derfor kunne være god hjelp i å gi personen med ADHD god tid til å fordøye eventuelle forespørsler eller kritiske tilbakemeldinger, og sjelden forvente svar på stående fot. I verste fall kan du få et ja som sjelden følges opp i praksis. Det kan oppleves som løftebrudd, eller — som en person uttrykte det: «Skal du ha svar med en gang, er svaret nei!»

Som nærstående til noen med ADHD kan det også være nyttig å vite at en presset, syk eller trett person med ADHD lett kan spinne seg inn i skam, negative tankemønstre og ensidige tolkninger av andres hensikter og handlinger. Prøv i slike situasjoner å la være å ta impulsive utfall personlig, selv om de høres personlige ut. Det er sannsynligvis ADHD-hjernens forsvarssystem som har koplet inn autopiloten, og personens grunnleggende livsverdier er midlertidig utilgjengelige.

Øvelse 6: Innrømmelsesøvelsen

Kursheftet s. 26

Kursheftet presenterer innrømmelsesøvelsen (Øvelse 6) som et verktøy som har hjulpet mange par — helt fra 1990-tallet — med å komme ut av skambaserte anklagehjul og få en ny start. I stedet for å anklage skal paret i denne øvelsen beklage. Øvelsen kan også være nyttig for par der den ene ofte har sagt unnskyld, men uten å vise at hen har forstått effekten av handlingene sine på den andre.

Øvelsens fem trinn beveger seg fra innrømmelse, via empatisk gjetting, til konkrete endringsforslag og forventet positiv effekt. Formatet gir støtte gjennom fastsatte setningsstartere som reduserer arbeidsminnebelastningen. Den empatiske gjettingen i trinn B — «jeg tror det skader deg og din selvfølelse slik at du kan føle deg …» — krever at den som innrømmer, forsøker å se hendelsen fra partnerens perspektiv. Øvelsen er ment for de små samhandlingene i hverdagen som utløser gjentatte sårbarheter, og passer mindre godt ved store krenkelser eller svik eller i situasjoner der en partner er usikker på å fortsette forholdet.

Trinn C inneholder en nevromangfoldspesifikk tilpasning: «jeg kan ikke garantere at jeg klarer å forandre meg, og jeg kan ikke forandre personlighet» (kursheftet s. 26). Formuleringen kan anerkjenne at varig endring av nevrologisk forankrede mønstre kan være krevende og usikker, uten at dette blir en unnskyldning for ikke å forsøke. «Jeg vil likevel prøve å bli en bedre partner for deg på den måten at jeg kan gjøre en liten ting annerledes» kan representere en realistisk, overkommelig forpliktelse.

Instruksjonen om at øvelsen leses opp «uten diskusjon» og mottas «med takk» kan beskytte mot anklage-motanklage-spiralen som ellers lett kan utløses av vanskelige samtaler. Strukturen fjerner den umiddelbare risikoen for at innrømmelsen møtes med motangrep. Øvelsen er eksplisitt avgrenset mot store krenkelser eller svik — fokuset ligger på de små samhandlingsmønstrene i hverdagen. Par som ønsker å bearbeide dypere relasjonelle sår, kan ha nytte av parterapi.

Faglig fordypning

Når tradisjonelle reparasjonssamtaler ikke når fram i nevromangfoldige par

En av de vanligste anbefalingene i parrådgivning er å «snakke ut» etter konflikter — sette seg ned, gå gjennom hva som skjedde, dele følelser, og komme til en felles forståelse. For mange nevrotypiske par fungerer dette godt. For nevromangfoldige par kan det være vanskeligere.

Tradisjonelle reparasjonssamtaler forutsetter at begge partnere har tilgang til sammenhengende minner om hva som skjedde, kan sette ord på følelsene sine i sanntid, og kan holde flere perspektiver i bevisstheten samtidig. Ved ADHD kan alle tre forutsetningene være utfordret. Arbeidsminnesvikten kan gjøre at minnene blir fragmenterte eller utilgjengelige. Aleksitymi (vansker med å sette ord på egne følelser) kan gjøre det vanskelig å finne ordene. Og den kognitive belastningen ved å holde partnerens perspektiv aktivt mens man samtidig forsøker å formulere sitt eget, kan for noen overskride kapasiteten — særlig i en situasjon som allerede er emosjonelt ladet.

Resultatet kan for noen bli at partneren med ADHD, for å møte partnerens behov for svar, ender opp med å gi forklaringer som føles lite autentiske. Prosessen kan oppleves som ubehagelig, og den kan over tid svekke tilliten til egen evne til å kommunisere. Gjentatte forsøk på samtaler som ikke når fram, kan over tid bidra til en form for relasjonell utmattelse: begge vet at de «burde snakke ut», begge vet at det sjelden fører til noe godt, og selve forventningen om samtalen kan bli en belastning i seg selv. Vi har sett par der det å redusere slike samtaler — og erstatte dem med enkle reparasjonsritualer som å sitte sammen i sofaen uten å snakke om problemene — har gitt rom for en emosjonell og fysisk nærhet paret savnet.

Faglig fordypning

Alternativer til den tradisjonelle reparasjonssamtalen

Kursheftet tilbyr konkrete alternativer til den tradisjonelle reparasjonssamtalen. Innrømmelsesøvelsen gir en skriftlig, strukturert form der begge partnere kan formulere seg i eget tempo, uten den kognitive belastningen simultane samtaler innebærer. Den rause samtalen (kursheftet s. 52–53) gir en trygg ramme med forhåndsdefinerte roller og trinn. Pausesignalet og trafikklysmodellen (omtalt i kapittel 4) gir verktøy for akutt regulering. Og for noen par vil de mest effektive reparasjonsritualene være helt ordløse: en kopp te som settes fram, en hånd som legges på et kne, en avtalt serie som starter på TV-en — signaler som sier «vi er fortsatt på samme lag» uten å kreve den verbale prosesseringen som ofte er det vanskeligste.

Vi har erfart at det er nyttig å formidle at det sjelden er mangel på vilje eller kjærlighet som ligger bak når tradisjonelle samtaler ikke når fram. Det kan handle om at selve formatet kan være nevrouvennlig. Å beskytte hverandre mot samtaleforsøk som erfaringsmessig ikke har fungert, kan i seg selv være en form for omsorg.