Del 4 – Kurspresentasjon med forelesningsnotater til lysbildene

Forsiden · Del 4 av 7

Del 4 er kurspresentasjonens bilde-for-bilde-versjon: hver lysbilde i PowerPoint-presentasjonen har et eget avsnitt med faglig bakgrunn, formidlingsforslag og koblinger til kursheftet. Mens Del 3 ga kurslederen den utvidede fagkunnskapen, viser Del 4 hvordan stoffet kan formidles i selve kursrommet. De to delene kan leses parallelt — Del 3 i forberedelsen, Del 4 ved siden av PowerPoint-presentasjonen under selve kurset.

Notatene er forslag og inspirasjon. Hvert kurs er forskjellig, og vi tilpasser oss gruppen vi har foran oss. Lysbildene følger PP-presentasjonen for parkurset (helgeversjonen).

Innledning til kurset

Bilde 1 — Åpning av kurset

I åpningsbildet kan dere legge til navn på kursledere, eventuelle andre bidragsytere til kurset (for eksempel likepersoner), kurssted osv. Vi har også pleid å gi litt praktisk informasjon om kursstedet (toaletter, informasjon om utdelt program, kursmateriale osv.) mens dette bildet vises.

Åpningsbildet kan dere gjerne la stå framme noen minutter før kurset begynner, mens deltakerne kommer inn og finner plassene sine. Det gir en visuell ramme rundt det som er i ferd med å starte, og demper den «hva-skjer-nå-uroen» som ellers kan melde seg. Vi har erfart at det også gir kurslederne anledning til å gå rundt, hilse på enkeltdeltakere og lese rommet før vi formelt setter i gang.

Når det er tid for å starte, kan kurslederne presentere seg selv kort — med fornavn, faglig bakgrunn og gjerne en setning om hvorfor de selv arbeider med nevromangfoldige par. En kort egenhenvisning her, gjerne med en spøk eller en personlig anekdote, kan senke skuldrene i rommet og signalisere at dette er en uformell og menneskelig ramme, snarere enn et formelt foredrag.

Kursleder-replikk

Hjertelig velkommen til kurset Du og jeg og ADHD. Vi er glade for at dere har satt av tid til dette. Jeg heter [navn], og jeg skal være sammen med dere disse dagene. La meg si med en gang: dette er ikke et foredrag dere skal sitte stille gjennom — det er et sted vi tenker høyt sammen, i et tempo som tåler at vi tar pauser når vi trenger det.

Bilde 2 — Temaer i kurset

Vi gir deltakerne en oversikt over kursets fem kapitler. Kapittel 1 (kursheftet s. 5–10) handler om hva ADHD er, både nevrobiologisk og fenomenologisk. Vi presenterer tre tilnærminger til ADHD — den medisinske modellen, den sosiale modellen og hybridmodellen kurset bruker. Kapitlet inneholder også en liste over mer enn 30 typiske varige forskjeller i nevromangfoldige parforhold (s. 9–10), samt Øvelse 1 (Noen av våre forskjeller) og Øvelse 2 (Verdsettelsesøvelse).

Kapittel 2. (s. 11–17) introduserer det doble empatiproblemet, fenomenene nedstengning, overbelastning og avvisningssensitivitet, engstelig tilknytningsstil hos den nevrotypiske partneren og Kassandrasyndromet. Til slutt presenterer vi John Gottmans teori om The Sound Relationship House (s. 14–16). Kapitlet inneholder Øvelse 3 og Øvelse 4.

Kapittel 3. (s. 18–26) tar opp det vi i kursheftet kaller «de mest usynlige forskjellene» — forskjeller som språket ofte dekker over fordi det finnes få etablerte begreper for å beskrive nevroatypiske opplevelser innenfra. Kapitlet gjør rede for attribusjonsstil, empatiserings- og systematiseringstendenser, åtte konkrete kommunikasjonsforskjeller, og skam og reparasjon. Kapitlet inneholder Øvelse 5 og Øvelse 6 (Innrømmelsesøvelsen).

Kapittel 4. (s. 27–38) presenterer Gottmans fysiologiske forskning på parkonflikter, den negative interaksjonssyklusen (Sue Johnson), og en grundig introduksjon til løsningsfokusert arbeid med skalaspørsmål og fokus på unntak fra problemet. Kapitlet inneholder Øvelse 7, 8 og 9.

Kapittel 5. (s. 39–44) tar for seg seksualitet i nevromangfoldige parforhold — McCarthys gir-modell, Nagoskis duale kontrollmodell, sansesensitiviteter og Tuckmans undersøkelse. Kapitlet inneholder Øvelse 10.

Kursleder-replikk

La oss kort se hva vi skal innom disse dagene. Vi starter med å bli litt klokere på hva ADHD er, og hvordan to hjerner kan snakke litt ulike språk. Så ser vi på hvordan vi forstår hverandre, hvordan vi håndterer konflikter, og helt til slutt tar vi for oss sex og nærhet. Dere trenger ikke huske alt nå, og dere trenger heller ikke notere mens vi snakker. Som kursheftet beskriver på side 4, blir alt det viktige sagt flere ganger gjennom kurset, og det meste står i kursheftet. Vi kommer også til å dele ut noen brosjyrer og handouter for de temaene som krever litt mer plass. Det dere har lyst til, kan dere selvfølgelig notere.

Bilde 3 — Hva starter vi med?

Vi gir deltakerne en kort oversikt over hvordan kursets første del er disponert: en forsmak på løsningsfokusert tenkning, en introduksjon til ADHD-hjernen, to perspektiver som begge er sanne, og en forhåndsorientering om Øvelse 1.

Forhåndsorienteringen om hva som kommer, kan være til hjelp for nevromangfoldige grupper. Mange voksne med ADHD bruker mye energi på å forsøke å forstå hvor de er i et program — «hvor lenge varer dette?», «kommer det noe der jeg må snakke?», «når er pausen?». En klar oversikt før vi setter i gang, kan frigjøre noe av den energien til selve innholdet.

Vi pleier å fortelle at vi starter med å gi en kort smakebit av løsningsfokusert tenkning — for å sette tonen om at vi skal lete etter ressurser og unntak, snarere enn problemer. Deretter introduserer vi ADHD-hjernen og kommer raskt over til to perspektiver: hvordan ADHD oppleves innenfra, og hvordan det oppleves utenfra. Begge er sanne, og begge er like viktige. Helt til slutt i denne første bolken får parene anledning til å snakke sammen om hvordan dette ser ut i deres relasjon, gjennom Øvelse 1.

Kursleder-replikk

I dag begynner vi med en liten forsmak på løsningsfokusert tenkning, og en innføring i hvordan ADHD-hjernen fungerer. Grunnen til at vi forteller dere på forhånd hva som kommer, er enkel: når man vet hva som venter, blir det lettere å slappe av og være til stede.

Bilde 4 — Liten, uformell runde vi alle gruer oss til

Vi tar en presentasjonsrunde med fire spørsmål: fornavn, hvor lenge dere har vært et par (eventuelt om dere har barn eller dyr), og noe dere håper på som resultat av kurset. Deltakerne trenger ikke svare på alt. Spørsmålene er utformet i tråd med løsningsfokuserte prinsipper — håpsformuleringen mot slutten orienterer mot framtidsbilder, snarere enn mot problembeskrivelser.

Under presentasjonsrunden prøver vi å koble kursdeltakernes ønsker for kurset — eller erfaringsdeling i runden — til generelle fenomener, erfaringer, verktøy og teori vi kommer tilbake til. Måten vi tar imot deltakerne i presentasjonsrunden på, bidrar til at deltakerne kan oppleve innspillene sine som velkomne og relevante for kurset. Vår erfaring er at denne lille runden kan være med på å bygge trygghet i forsamlingen.

Et eksempel (ikke fasit) på hvordan ta imot innspill:

Deltaker med generell bestilling: «Vi trenger å bli flinkere til å kommunisere.»

Kursleders respons: «Nettopp! Det skal vi jobbe med. Det som er interessant når du nevner akkurat det med kommunikasjon, er at forskningen viser at de aller fleste av oss faktisk er veldig gode til å kommunisere når vi er rolige, og at veldig få av oss er gode til å kommunisere når vi blir opprørt. Forskjellene mellom oss ligger ofte mer i hvor lett vi blir opprørt og får høy puls, og hva vi da gjør, enn i hvor mye kunnskap vi har om kommunikasjon.»

Kursleder-replikk

Vi tar en liten runde der hver av dere kort sier fornavn, hvor lenge dere har vært et par, og — om dere vil — noe dere håper på som resultat av kurset. Dere trenger ikke svare på alt, det er helt opp til dere. Vi spør om håpet fordi det orienterer oss alle framover, mot det vi ønsker mer av.

Når dere svarer, kobler vi gjerne det dere sier til noe vi skal komme tilbake til senere i kurset. Hvis noen for eksempel ønsker å bli flinkere til å kommunisere, kan det være nyttig å vite at forskning peker i retning av at de fleste av oss kommuniserer godt når vi er rolige, og at få av oss kommuniserer godt når vi er opprørt. Forskjellene mellom oss ligger ofte mer i hvor lett vi får høy puls, og hva vi gjør da, enn i hvor mye kunnskap vi har om kommunikasjon. Det er nettopp det vi skal jobbe med — hvordan vi kan kjenne igjen at vi begynner å bli opprørt, og hva vi kan gjøre for å komme tilbake i en tilstand der vi blir i stand til å kommunisere godt igjen.

Til slutt en liten ramme: vi kommer ikke til å gå gjennom hele kursheftet under kurset. Kursheftet er omfattende, og selv om vi kaller dette et grunnkurs, betyr ikke det at vi rekker alt. Vi svinger innom det viktigste fra de fem kapitlene. Resten er verktøy for resten av livet. Erfaringen er at parene både får repetisjon og lærer mer når de tar heftet fram igjen hjemme.

Bilde 5 — Kursvettregler

Vi gjennomgår fire kursvettregler. Den første: ingen må dele erfaringer i plenum. De som likevel gjør det, må huske å ikke utlevere partneren på negative måter eller i større grad enn partneren er komfortabel med — sjekk med partneren først om dere er usikre. Den andre: bygg gjerne videre på det partneren betror dere på kurset, men gjør alt dere kan for ikke å bruke betroelser partneren kommer med på kurset mot partneren senere. Den tredje: felles taushetsplikt — del ikke personlige historier fra andre kursdeltakere med folk som ikke har vært på kurset. Den fjerde: bidra til å gjøre kurslederne gode ved å fylle ut evalueringsskjemaene konkret og ærlig, gjerne oppmuntrende der dere ser potensial for endringer.

Kursleder-replikk

Vi har noen få kjøreregler for kurset, som dere finner på side 4 i kursheftet. Den viktigste: dere bestemmer selv hva dere vil dele i plenum, og ingen skal føle seg presset. Hvis noen velger å dele noe, ber vi alle om å være varsomme med å omtale partneren sin på en utleverende måte. Vi har felles taushetsplikt om det som kommer fram i pauser eller i plenum — det som skjer på kurset, blir på kurset.

Vi vil legge til en ting til om rammene. Vi har en tidsplan å forholde oss til, og det betyr at vi noen ganger kan måtte stoppe en samtale eller et innspill før det er helt ferdig — selv om det er noe som virkelig fortjener mer plass. Tidligere kursdeltakere har vært modige nok til å fortelle oss at akkurat dette kan gjøre vondt — det kan utløse avvisningssensitivitet, eller RSD som vi kommer tilbake til senere. Vi vil derfor minne om følgende, både nå og underveis: dersom vi må avbryte eller dempe et innspill, handler det om rammene og tidsplanen vi har — det handler ikke om dere eller om innspillet deres. Vi forsøker å ha dette i minne, og dere trenger ikke å ha det. Det er nok at vi har sagt det.

En siste ting: vi bruker uttrykket nevromangfoldig par gjennom kurset — om par der én eller begge har ADHD, autisme eller andre nevroatypiske trekk. Vi har valgt dette begrepet fordi det er nøytralt og rommer det vi vil belyse. Samtidig vet vi at noen ikke kjenner seg igjen i det, eller foretrekker andre ord. Det er helt i orden. Dere eier selv hvordan dere vil omtales — som par, som familie og som gruppe — og dere skal ikke føle dere låst av vårt språk.

Bilde 6 — Livets egen feedback / Mulighetene i krøllene!

Vi velger allerede i åpningen av kurset å understreke at vi vet at livet kan være vanskelig, og at det samtidig er mulig å begynne å nøste opp og se litt nærmere på de krøllene livet skaper, og dermed få mulighet til å skape mer mening i dem.

Hjernen vil på egen hånd lett begynne å gruble og analysere i tider hvor kurven vender nedover. Det kan være nyttig, men det kan også være nyttig å analysere hva som gjør at kurven snur og begynner å gå oppover igjen, eller at den er oppe over litt tid. «Hvordan i all verden fikk vi det til?» kan da være et godt spørsmål å stille seg.

Finner vi små svar på slike spørsmål, kan vi bygge videre på det vi er gode til, og det kan ofte gi mer motivasjon enn om vi bare ser på det som gjør at vi får det vanskeligere. For par der den ene eller begge har ADHD, kan det løsningsfokuserte perspektivet være en nyttig motvekt — ADHD-hjernen kan i perioder med belastning ha vanskelig for å hente fram det som fungerer, og lett legge vekt på det som ikke gjør det.

Løsningsfokus er ikke det samme som å late som det vanskelige ikke eksisterer. Det er heller å starte arbeidet mot det vanskelige fra en annen kant, med å prøve å gjøre mer av det vi allerede har fått til innimellom. Som kursheftets forord formulerer det (s. 3): «Vi vet fra parforskningen at nøkkelen til å leve godt med varige forskjeller, er å utforske forskjellene. (Løsningen er merkelig nok ikke å gjøre det mange av oss i årevis prøver på, nemlig å prøve å forandre den andre.)»

Kursleder-replikk

Vi vet at livet kan være vanskelig — og det er nettopp da hjernen vår ofte begynner å gruble og analysere det vonde. Som kursheftet beskriver på side 38, er hjernene våre først og framst overlevelseshjerner. Det betyr at vi lettere begynner å lete etter årsaker til at noe går dårlig, enn årsaker til at noe går bra. Å tenke løsningsfokusert betyr blant annet at vi også blir ivrige detektiver når noe snur til det bedre. Hvordan i all verden fikk vi det til den gangen? Krøllene livet skaper, kan også romme muligheter.

Kapittel 1 – Ulike blikk på ADHD og på ADHD i parforhold

Kapitlet presenterer ulike perspektiver på ADHD og på hvilke varige forskjeller som ofte dukker opp i parforhold der én eller begge har ADHD (kursheftet s. 5–10).

Der ikke annet er angitt, er Cortese, Bellgrove, Brikell og medforfattere (2025) primærkilden for de nevrobiologiske og epidemiologiske avsnittene — en oversiktsartikkel i World Psychiatry, skrevet av tjue internasjonale ADHD-eksperter.^[1]

Bilde 7 — Første tema: Ulike blikk på ADHD

Kursheftet åpner med å fastslå at ADHD er et uheldig navn. Betegnelsen attention deficit hyperactivity disorder antyder en konsekvent mangel på oppmerksomhet, mens det som kjennetegner tilstanden, er variabel oppmerksomhet. Personer med ADHD kan ha intens og fokusert oppmerksomhet når oppgaven i seg selv skaper nok engasjement, og kan prestere variabelt til lavt uten slik drivkraft. Som kursheftet formulerer det: «de nevropsykologiske mekanismene som muliggjør egenprodusert drivkraft og tilhørende gjennomføringsevne er både svakere utbygd og fungerer mer ustabilt ved ADHD».

Lysbildet skiller mellom å være lett å distrahere utenfra (lyder, synsinntrykk, bevegelse i rommet) og å være lett å distrahere innenfra (tanker, assosiasjoner, dagdrømmer). Ekstern distraksjon henger sammen med noradrenalinsystemets regulering av oppmerksomhetsfiltrering. Intern distraksjon kan forstås som at standardnettverket bryter inn i oppgavenettverket på upassende tidspunkter.

Det finnes mange forskjellige metaforer for variabiliteten i ADHD-hjernen: at dirigenten for orkesteret ikke fungerer optimalt, at det skorter på bemanningen i kontrolltårnet, eller at den som skal styre miksebordet lett blir overbelastet, slik at noen deler av lydbildet glipper, mens andre blir mer dominerende. Slike bilder kan hjelpe oss å huske hvordan ADHD vil kunne påvirke både den som har det og de nærmeste. Vi pleier å invitere parene til å bruke den metaforen som passer best for dem, eller lage sin egen.

Et klassisk folkeeventyr passer godt inn her — Askeladden som, i motsetning til brødrene sine, lykkes med å gjete harene til kongen ved hjelp av en magisk pipe. Metaforen låner bildet til ADHD-oppmerksomheten — den som lever sitt eget liv uavhengig av personens innbitte forsøk på å styre den. Problemet er bare at våre askeladder mangler den pipen som får harene til å samle seg igjen om kvelden. Det er nemlig mange ADHD-hjerner blant oppfinnere og gründere — ADHD-harene som finner omgivelser der de kan hoppe fritt, produserer av og til resultater andre er villige til å betale godt for.

Kursleder-replikk

ADHD — attention deficit hyperactivity disorder, eller på norsk oppmerksomhetsforstyrrelse med hyperaktivitet — er, må vi få lov å si, et ganske uheldig navn. Personer med ADHD har variabel oppmerksomhet, ikke en konsekvent mangel. Som kursheftet beskriver på side 5, kan personer med ADHD ha mer intens og fokusert oppmerksomhet enn de fleste andre, når oppgaven i seg selv skaper nok engasjement til at det fungerer som drivkraft. Når aktiviteten ikke er motiverende, kan prestasjonene derimot variere betydelig. Det vi får, er det vi kan kalle en stabil ustabilitet — og det er nettopp den variasjonen vi skal forsøke å forstå.

Bilde 8 — Hvordan påvirker variabiliteten i nettverkene personen i det lange løp?

Når balansen mellom hjernenettverkene fluktuerer mer enn vanlig, kan det få langtidsvirkninger. Det påvirker modningsprosesser i nervesystemet. Det påvirker evnen til å utvikle viljestyrt selvsnakk — det Barkley kaller indre tale — og dermed muligheten til å motivere seg selv gjennom tankene. Det påvirker hvordan vi bearbeider og regulerer følelser, hvordan vi regulerer oppmerksomheten, og hvordan vi over tid utvikler selvfølelse og identitet.

Mange voksne med ADHD beskriver en opplevelse av å være fragmentert, fordi den indre monologen som normalt binder erfaringene sammen til en sammenhengende livshistorie, ofte fungerer mer sporadisk. Kursheftet beskriver at nervesystemet «får heller ikke ro til å kjenne etter og sette ord på følelser og kroppslige opplevelser, eller å integrere fortløpende erfaringer i detaljerte og sammenhengende historier, som i sum utgjør ens livshistorie og grunnlaget for ens identitet» (s. 5).

Gao, Duberg, Warren og medforfattere (2025, Nature Communications) undersøkte hjerneaktivitet hos barn med ADHD ved hjelp av funksjonell MR og fant to sentrale funn.^[2] For det første hadde barn med ADHD større svingninger i type hjerneaktivitet underveis i langvarige oppgaver (intra-individuell variabilitet). For det andre hadde gruppen ADHD-barn vesentlig større individuelle variasjoner enn kontrollgruppen (inter-individuell variabilitet). Det første funnet bekrefter den «stabile ustabiliteten» kursheftet beskriver. Det andre gir empirisk støtte til det kliniske uttrykket «Har du sett én person med ADHD, har du sett én.» Variasjonen mellom ADHD-hjerner ser ut til å være betydelig større enn variasjonen mellom nevrotypiske hjerner.

Hva med nære relasjoner?

Kursheftet (s. 7–8) løfter fram at det eksisterer fortsatt lite forskning på ADHD og parforhold, og at det som finnes formidler ganske nedslående resultater. Når vi leser denne forskningen, er det likevel viktig å huske på at parene i disse studiene sannsynligvis har hatt lite kunnskap om ADHD. Personlige anekdoter, TikTok-klipp, Instagram-kontoer, YouTube-kanaler og medieoppslag forteller på sin side andre historier om par som har satt seg inn i hva ADHD er, og som lykkes med å tilpasse samlivet til nevroforskjellene sine.

Et godt eksempel er det amerikanske ekteparet Kim og Penn Holderness, som deler friskt fra samliv og familieliv i sosiale medier og i boken ADHD is Awesome. De framhever at Penns ADHD gir drivkraft og kreativitet til å lage musikk og skape idéer til filmer om hvordan de to håndterer hverdagen. I 2022 vant de TV-konkurransen The Amazing Race (sesong 33), en konkurranse som stiller store krav til utholdenhet, mot og oppfinnsomhet. Kim forteller at hun plages av sosial angst, og at hun har nytte av å inspireres og bli smittet av Penns fryktløshet. De to har utviklet en unik formidlingsstil, der de framstiller kjente ADHD-relaterte utfordringer på morsomme og ufarlige måter.

Et annet par som bidrar med både egenerfaringer og faglig fundert informasjon om ADHD, er det britiske paret Roxanne og Richard Pink. De har skrevet flere bøker, publiserer materiale på TikTok og stiller opp i podcaster og andre intervjuer. Paret har i tillegg utviklet kroppsdoblingsappen dubbii, som tilbyr både ferdiginnspilte videoer og hyppige direktesendinger. Av Roxanne og Richard får vi innsikt i hvordan det kan oppleves å være kvinne med ADHD, og hvordan det kan oppleves å leve med en kvinne som har ADHD. Paret formidler både glede og smerte på gjenkjennelige og jordnære måter, innimellom krydret med britisk humor.

Hva skjer når de to i parforholdet har ulike hjernespråk?

Det å leve i parforhold preget av store varige forskjeller gir noen ekstra utfordringer, uavhengig av eventuelle diagnoser. Risikoen i vår vestlige verden, der de fleste parforhold springer ut av en forelskelse, er at vi undervurderer forskjellene våre i forelskelsesfasen — både fordi vi er forelsket og derfor konsekvent bortforklarer negative hendelser, og fordi forelskelsen gir oss styrke til å strekke oss langt utenfor komfortsonen.

Nevromangfoldige parforhold er ekstra sårbare for å utvikle konflikter, fordi forskjellene ikke bare handler om de forskjellene par flest opplever, men også om mer grunnleggende forskjeller i hvordan man opplever og tolker seg selv og andre, og i hva som skal til for at man skal trives i livet.

Kursleder-replikk

Når balansen mellom oppgavenettverket og standardnettverket fungerer mer variabelt over tid, kan det få konsekvenser ut over selve oppmerksomhetsstyringen. Som kursheftet beskriver på side 5–6, får nervesystemet sjeldnere ro til å kjenne etter, sette ord på følelser og kroppslige opplevelser, eller integrere fortløpende erfaringer i sammenhengende historier. Flere av de personlige modningsprosessene mange nevrotypiske gjennomgår, kan derfor bli forsinket eller delvis hemmet. Mange voksne med ADHD beskriver dette innenfra som en opplevelse av å være mindre «hel ved» enn de skulle ønske — særlig i samlivet, der man lengter etter å være en pålitelig partner, men ofte opplever å komme til kort.

Bilde 9 — Hva består forskjellene i? (YouTube-video av Lotta Borg Skoglund)

Vi viser en kort video (4 minutter) og link til et fullt foredrag av den svenske psykiateren og ADHD-forskeren Lotta Borg Skoglund, med med tittelen «Könsskillnad i diagnostisering av flickor och pojkar» (2023). Borg Skoglund er førsteamanuensis i psykiatri ved Uppsala universitet og tilknyttet Karolinska Institutet, og leder sammen med gynekolog Helena Kopp Kallner forskningsgruppen GODDESS ADHD, som undersøker samspillet mellom ADHD, kjønnshormoner og psykisk helse hos jenter og kvinner gjennom hele livsløpet.

Kursleder-replikk

Lotta Borg Skoglund har forsket på kjønnsforskjeller i ADHD-diagnostisering i mange år. Vi viser et kort klipp fra et foredrag hun holdt for noen år siden. Hun forklarer enkelt hvorfor jenter og kvinner ofte oppdages senere — og hva som tapes når det skjer.

Bilde 10 — Utdypning om voksne med ADHD: Thomas Browns modell (s. 46–47)

Lysbilde 10: Utdypning om voksne med ADHD: Thomas Browns modell

Thomas Brown er amerikansk klinisk nevropsykolog, tidligere tilknyttet Yale University School of Medicine og senere Keck School of Medicine ved University of Southern California. Gjennom flere tiår har han utviklet en klyngemodell for eksekutive funksjoner.

Der Russell Barkley vektlegger hemming — ustabilitet i evnen til å stoppe opp og tenke seg om før man handler — som kjernevansken ved ADHD, fokuserer Brown på det bredere bildet av hvordan eksekutive funksjoner fungerer uforutsigbart i hverdagen. Browns tilnærming er mer deskriptiv og hverdagsorientert, og passer godt for psykoedukasjon med par og familier.

Browns modell ordner eksekutive funksjoner i seks klynger: aktivering (igangsetting og prioritering), fokus (oppmerksomhet og skifting), anstrengelse (årvåkenhet og prosesseringstempo), følelser (frustrasjonshåndtering og emosjonell regulering), hukommelse (arbeidsminne og gjenhenting) og handling (selvovervåking og selvregulering).

Helene Barone, spesialist i klinisk nevropsykologi ved Regionalt ressurssenter for autisme, ADHD og Tourettes syndrom i Helse Vest, har oversatt Browns modell til norsk. Ressurser finnes på ADHD Norges nettsider, og heftet «Når dirigenten svikter» fanger Browns kjernemetafor: Dirigenten i et orkester koordinerer alle instrumentene til en sammenhengende oppføring; uten dirigenten spiller orkesteret videre, men koordineringen svikter. ADHD-hjernen «spiller» utmerket — enkeltinstrumentene (intelligens, kreativitet, empati, kunnskap) er intakte — men dirigenten (de eksekutive funksjonene) koordinerer dem inkonsistent.

Kursleder-replikk

Russell Barkley og Thomas Brown ser litt ulikt på hva som er kjernen i ADHD. Barkley legger særlig vekt på det å hemme impulser — det å stoppe opp og tenke seg om før man handler. Brown beskriver i stedet et sett av seks regulerende klynger som skal virke sammen: aktivering, fokus, anstrengelse, følelser, hukommelse og handling. Som kursheftet beskriver på side 46–47, gir Browns modell for mange par god mening, fordi den forklarer hvorfor det å «bare ta seg sammen» har begrenset effekt — kjernen handler om koordinering mellom seks funksjoner som hver kan svikte i ulike kombinasjoner, ikke om vilje.

Bilde 11 — Kvinner med ADHD og/eller autisme (s. 19, 48)

Lysbilde 11: Kvinner med ADHD og/eller autisme

Vi bruker litt tid på kvinner med ADHD og/eller autisme, fordi dette er et område der kunnskapen lenge har vært mangelfull. Typisk — men ikke hos alle, og dette kan også gjelde menn — ser vi mer skam, selvforakt og perfeksjonisme. Diagnose kommer ofte senere, fordi de tradisjonelle diagnosekriteriene har vært basert på forskning på gutter.

Mange opplever store hormonelle effekter på funksjonsnivået gjennom syklusen og gjennom livsfaser — pubertet, fødsel, perimenopause. Det er flere tilleggslidelser som kan komme inn i bildet — angst, depresjon, fibromyalgi, PMDD (premenstruell dysforisk lidelse), spiseforstyrrelser, migrene. Morsrollen kan oppleves særlig overveldende. Psykolog Sara Klæboe Montgomerys hovedoppgave fra UiB 2023 — hun het tidligere Sara Furuholmen — belyser dette godt for kvinner med ADHD. Psykolog Henriette Byermoens hovedoppgave fra UiO 2025 belyser parallelle erfaringer hos kvinner som føder og blir mødre med autisme.

Kursleder-replikk

Vi bruker litt ekstra tid på kvinner med ADHD, fordi de lenge ble oversett i forskningen og ofte får diagnosen sent. Diagnosekriteriene har historisk vært basert på forskning på gutter. Som kursheftet beskriver på side 19, kan mange kvinner med ADHD oppleve det vi kaller en tredobbel utfordring: det er krevende å leve med ADHD, det er press både innenfra og utenfra om å leve opp til en kvinnerolle og morsrolle som innebærer full kontroll og oversikt, og ADHD-hjernen er ofte disponert for å henge seg opp i negative tankemønstre — kombinert med en tendens til å skylde på seg selv snarere enn omstendighetene. Mange kjenner i tillegg at funksjonen svinger gjennom menstruasjonssyklusen og gjennom livsfaser som svangerskap og overgangsalder.

Bilde 12 — Mitt energiregnskap (s. 50–51)

På s. 50–51 i kursheftet finner deltakerne et verktøy som heter Mitt energiregnskap. Det er en kartlegging av hva som gir energi i hverdagen, og hva som tapper. Bakgrunnen er at interosepsjon — sansen for kroppens indre signaler — ofte er svekket ved ADHD og autisme. Det blir vanskelig å merke underskudd i tide. Energiregnskapet gjør denne registreringen til en ytre struktur, slik at paret kan se mønstrene utenfra. Verktøyet er også relevant fordi maskering — det å bruke energi på å framstå nevrotypisk — kan øke det daglige energiforbruket betraktelig.

Kursleder-replikk

Energiregnskapet er et enkelt verktøy som kan være til hjelp for mange. Vi ber dere kartlegge hva som fyller på av energi i løpet av en dag, og hva som tapper. For mange med ADHD svinger energien mer enn hos andre, og det kan også være vanskeligere å kjenne etter hvor man er på den indre skalaen — det vi kaller interosepsjon. Når begge kjenner sitt eget og hverandres regnskap, blir det lettere å forstå hvorfor noe som var overkommelig i går, kan kjennes umulig i dag. Verktøyet er beskrevet nærmere i kursheftet på side 50–51.

Bilde 13 — Forskjeller eller funksjonsnedsettelser? (s. 6–7)

Lysbilde 13: Forskjeller eller funksjonsnedsettelser?

Det finnes flere ulike perspektiver på hva ADHD er. Den medisinske modellen ser ADHD som en funksjonsnedsettelse — det er den modellen som ligger til grunn for diagnostisering og behandling, og som utløser rett til hjelp.

Den sosiale modellen, som nevromangfoldsbevegelsen står for, ser ADHD som en forskjell snarere enn en funksjonsnedsettelse. Hovedpoenget er at samfunnet er bygget for nevrotypiske hjerner, og at problemene oppstår først og framst i møtet med uegnede omgivelser. Forløperen til denne modellen ble utviklet med utgangspunkt i andre funksjonshemninger på 1970- og 80-tallet, særlig av britiske aktivister med synshemming og bevegelseshemming, som ønsket fokus flyttet fra individets «mangler» til samfunnets manglende tilrettelegging.

Begge modellene har noe sant ved seg. Kurset bruker en hybridmodell som anerkjenner begge: ADHD innebærer reelle funksjonsvansker, samtidig som nevrodivergent fungering har verdi.

Kursleder-replikk

Det finnes flere måter å se ADHD på. Den medisinske modellen ser det som en funksjonsnedsettelse, den sosiale modellen ser det mer som en forskjell som blir et problem først når omgivelsene ikke passer. Vi lener oss på begge: det finnes reelle vansker, og samtidig former omgivelsene hvor store de blir.

Bilde 14 — Ja takk, begge deler!

Vi pleier å formulere det som et både-og. Begge modellene fanger hver sin del av helheten. Den medisinske kunnskapen — om dopamin, om eksekutive funksjoner, om medikamentell behandling — gjør en forskjell for mange par. Den sosiale modellen — om at problemene først og framst er en respons på et samfunn som ikke passer — er frigjørende for andre. Begge modellene gir nyttig informasjon, og hver av deltakerne kan trekke veksler på dem ut fra hva som passer akkurat dem.

Kursleder-replikk

Vi pleier å svare ja takk, begge deler på spørsmålet «er ADHD en sykdom eller en forskjell?» — som kursheftet beskriver på side 7 finnes det reelle vansker ved ADHD, og samtidig former omgivelsene hvor store disse vanskene blir. Vi trenger begge perspektiver for å forstå hele bildet.

Bilde 15 — Hva med ulike hjernespråk i parforholdet?

En metafor mange par har funnet nyttig for forskjellene mellom partnere, er ulike hjernespråk. Vi snakker om forskjeller vi trenger kunnskap om for å kunne tolke hverandre riktig. Akkurat som vi trenger ordbok når vi møter mennesker fra et annet land med et annet språk, trenger vi en slags hjernespråkordbok i nevromangfoldige parforhold. Mye av kurset handler om å bygge denne ordboken sammen, som par. Begrepet hjernespråk er forklart i ordlisten på s. 63 i kursheftet.

Kursleder-replikk

En metafor som mange par har funnet nyttig, er at partnerne snakker ulike hjernespråk. Som kursheftet beskriver på side 6, kan slike metaforer hjelpe oss å huske hvordan ADHD påvirker den som har tilstanden — og de nærmeste. Begge språkene er likeverdige; de er bare forskjellige. Når vi forstår at det handler om to ulike måter å prosessere verden på, kan vi begynne å oversette mellom dem — i stedet for å tolke det vi ikke forstår, i verste mening.

Bilde 16 — Faser i en del nevromangfoldige parforhold (s. 48–49)

Lysbilde 16: Faser i en del nevromangfoldige parforhold

På s. 48–49 i kursheftet beskrives noen typiske faser. En del nevrotypiske partnere — ikke alle — beskriver tre tidlige faser i samlivet: en forelskelsesfase preget av intens hyperfokus fra ADHD-partneren, en sjokkfase når oppmerksomheten plutselig forsvinner — ofte etter at paret etablerer seg — og en forvirringsfase der man lurer på hva som egentlig skjedde.

Blant par som finner ut av forskjellene, ser vi gjerne tre senere faser: eurekafasen, der kunnskap om hjerneforskjeller endrer fortolkningen; prøve- og feilefasen, der man utforsker nye måter å håndtere forskjellene på; og vedlikeholdsfasen, der man har funnet et stødigere mønster. I denne epoken forstår man — i alle fall tidvis — at problemet er problemet, ikke partneren, og at man kan håndtere det sammen.

Få vil kjenne seg igjen i alle fasene, og fasene avsluttes som regel ikke fullstendig før man går over i neste. Mange vil kunne kjenne igjen at man går flere ganger gjennom disse fasene, eller at man går litt fram og tilbake mellom dem.

En presisering om begrepsbruk: når vi snakker om partnere til noen med ADHD, bruker vi noen ganger betegnelsen nevrotypiske partnere — personer uten endringer i hjernen som kan assosieres med ADHD eller autisme. Når begge i paret har ADHD, kan den ene — den med minst uttalte symptomer eller mest effektive kompenserende strategier — kjenne seg igjen i utfordringer og rolletildelinger som det vi beskriver hos en nevrotypisk partner.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 48–49, går de fleste par som lever lenge sammen, gjennom noen gjenkjennelige faser. Tidlig er forelskelsen ofte sterk, og forskjellene kan virke sjarmerende. Senere kan de samme forskjellene bli en kilde til slitasje. For par som finner ut av nevroforskjellene, kommer det gjerne en periode der mye plutselig henger sammen — etterfulgt av en tålmodig periode med å prøve seg fram til løsninger som passer for akkurat dem. Forløpet ligner sjelden en rett linje; de fleste beveger seg fram og tilbake mellom fasene.

Bilde 17 — Hvilke forskjeller snakker vi om?

På s. 9–10 i kursheftet finner deltakerne en oversikt over mer enn 30 typiske varige forskjeller i nevromangfoldige parforhold. Listen er bygget på klinisk erfaring og det parene vi har møtt har beskrevet. Den fanger mange av de mønstrene vi har sett gjenta seg, uten å være uttømmende.

Forskjellene handler om ulike rytmer og energinivåer, om ulike måter å organisere hverdagen på, om ulik tilgang på følelser i øyeblikket, om ulik vekt på sosiale konvensjoner, om ulike interesser og ulike behov for stimuli, og om ulike måter å vise omsorg på.

Kursleder-replikk

På listen i kursheftet på side 9–10 finner dere over tretti typiske forskjeller som ofte vises i nevromangfoldige parforhold — fra ulike rytmer og energinivåer, til ulike måter å organisere hverdagen på, ulike måter å takle skuffelser på, og ulike måter å vise kjærlighet på. Som kursheftet understreker, vil mange av disse forskjellene også kjennes igjen i nevrotypiske parforhold — det er graden av forskjell som ofte er i en annen divisjon i de nevromangfoldige forholdene. Poenget er at dere kan få øye på hvor forskjellene deres faktisk ligger.

Bilde 18 — Øvelse 1: Noen av våre forskjeller

Øvelsen tar utgangspunkt i s. 9–10 i kursheftet. Først setter hver av deltakerne kryss ved forskjeller de kjenner igjen i eget parforhold. Så bytter parene bøker og leser partnerens svar. Det gjør ingenting om partneren har skrevet noe annet — det er nettopp den slags forskjeller øvelsen åpner for å bli kjent med. Til slutt snakker parene sammen om hvordan de har klart å utnytte noen av forskjellene positivt, eller eventuelt hva som skal til for å få det til igjen. Det er også lov å snakke om likheter.

Praksis

Øvelse 1 — Noen av våre forskjeller

Hver av deltakerne setter kryss ved forskjeller de kjenner igjen i eget parforhold (s. 9–10).
Parene bytter bøker og leser partnerens svar — uten å diskutere ennå.
Parene snakker sammen om hvordan de har klart å utnytte noen av forskjellene positivt, eller hva som skal til for å få det til igjen. Det er også lov å snakke om likheter.

Tidsramme: 15–20 minutter for refleksjon og pararbeid.

Det gjør ingenting om noen ikke kjenner seg igjen i deler av det som står på arkene. Det man opplever, opplever man — og det er store variasjoner mellom både personer og par.

Kursleder-replikk

Vi går nå over til en øvelse fra kursheftet på side 9–10. Ta tre minutter hver til å sette kryss ved forskjeller dere kjenner igjen i eget parforhold. Når begge er ferdige, bytter dere bøker og leser hva den andre har skrevet. Det gjør ingenting om dere har skrevet ulikt — det er nettopp den slags forskjeller øvelsen åpner for å bli kjent med. Til slutt snakker dere sammen om hvordan dere har klart å utnytte noen av forskjellene positivt, eller hva som eventuelt skal til. Det er også lov å snakke om likheter.

Bilde 19 — Øvelse 2: Verdsettelsesøvelse

Den andre øvelsen er kortere og bygger direkte på den første. Hver av deltakerne nevner kort noe de la merke til og satte pris på ved partnerens innsats eller væremåte under forrige øvelse. Verdsettelsen kan starte med «jeg ble så glad for at du …», «jeg likte så godt at du …», eller bare «takk for at du …», gjerne med en kort beskrivelse av hvilken positiv effekt det hadde. Partneren lytter, stiller eventuelt et spørsmål hvis noe er uklart, og takker til slutt. Deretter bytter parene roller.

Kursleder-replikk

Nå tar vi en kort verdsettelsesøvelse som bygger på den vi nettopp gjorde. Hver av dere nevner kort noe dere la merke til og satte pris på ved partnerens innsats eller væremåte i forrige øvelse. Dere kan begynne med «jeg ble så glad for at du …», «jeg likte så godt at du …», eller bare «takk for at du …», gjerne med en kort beskrivelse av hvilken positiv effekt det hadde. Partneren lytter, stiller eventuelt et spørsmål om noe er uklart, og takker til slutt.

Praksis

Øvelse 2 — Verdsettelsesøvelsen

Hver deltaker nevner kort noe de la merke til og satte pris på ved partnerens innsats eller væremåte under Øvelse 1.
Verdsettelsen kan starte med «jeg ble så glad for at du …», «jeg likte så godt at du …», eller bare «takk for at du …».
Partneren lytter, stiller eventuelt et spørsmål hvis noe er uklart, og takker til slutt.
Parene bytter roller.

Tidsramme: 5–10 minutter.

Lunsj og overgang til dag 1, ettermiddag

Bilde 20 — Lunsj

Pausen kommer etter to øvelser som involverer emosjonell eksponering — å identifisere forskjeller (Øvelse 1) og å gi og motta verdsettelse (Øvelse 2). Mange par fortsetter naturlig å snakke om øvelsene seg imellom over lunsjen, og dette samtalerommet uten kurslederens tilstedeværelse kan oppleves som tryggere for enkelte. Det er vår erfaring at deltakere noen ganger kommer tilbake fra lunsj med sterkere følelser enn de hadde før pausen — enten fordi de har hatt gode samtaler som åpner for ny innsikt, eller fordi samtalen har bragt opp vanskelig materiale.

Bilde 21 — Kort oversikt over planen videre i dag

Vi gir deltakerne en oversikt over ettermiddagens innhold. Ettermiddagen beveger seg fra forståelse av hva som skjer mellom partnerne (det doble empatiproblemet), via konkrete fenomener som kan oppstå (nedstengning, overbelastning, avvisningssensitivitet), til usynlige forskjeller i hvordan partnerne prosesserer verden (kapittel 3-stoff), til reparasjon og skam (hva som hindrer oss i å reparere), og til slutt til en konkret parferdighet (kjærestekartbygging).

Fra kursheftet

Forståelse før ferdighet

Som det står i kursheftet (s. 14): «Både forskning og klinisk erfaring (og egen erfaring) dokumenterer at det er lettere å leve med en partners væremåter, ønsker, behov og særheter, hvis vi forstår detaljene i, og bakgrunnen for, hvordan partneren opplever seg selv og andre». Derfor kommer forståelse før ferdighet i kursets struktur.

Kursleder-replikk

Vi skal snart inn i kapittel to, som handler om hva som skjer når to mennesker med ulike hjernespråk skal bygge mening sammen. Vi går først inn på det doble empatiproblemet — at vansker med å forstå hverandre går begge veier. Så ser vi på tre fenomener som ofte forvirrer paret og omgivelsene: nedstengning, overbelastning og avvisningssensitivitet. Til slutt presenterer vi Gottmans modell for varig kjærlighet, og en variant av den tilpasset nevromangfoldige par. Vi kommer tilbake til alle disse fenomenene flere ganger gjennom kurset, så dere trenger ikke huske dem nå — og det meste står i kursheftet, så dere kan slå opp senere.

Kapittel 2 – Meningsutfordringer og meningsbygging når hjernespråkene er ulike

Kapitlet gir en kort introduksjon til det doble empatiproblemet og beskriver noen fenomener som er relativt vanlige hos nevromangfoldige par og mer uvanlige hos nevrotypiske par. Deretter handler det om hva som skaper gode parforhold, også når partnerne er forskjellige (kursheftet s. 11–17).

Bilde 22 — Det doble empatiproblemet

Den tradisjonelle antakelsen i ADHD- og autismelitteratur har vært at nevroatypiske mennesker — autister særlig — har nedsatt evne til empati, og at dette skaper kommunikasjonsproblemer. Antakelsen har røtter i «theory of mind»-hypotesen, der det ble foreslått at autistiske barn mangler evnen til å forstå at andre har tanker, følelser og intensjoner som kan være forskjellige fra ens egne (Baron-Cohen, Leslie og Frith, 1985, Cognition). Simon Baron-Cohen er britisk utviklingspsykolog og professor i psykopatologi ved University of Cambridge. Antakelsen ble over tid utvidet til å gjelde nevroatypiske mennesker generelt — og mange ADHD-partnere får høre, fra terapeuter, selvhjelpslitteratur og venner, at partneren deres «mangler empati».

Etter hvert dukket det opp andre studier som viste at nevroatypiske mennesker vanligvis har evne til medfølelse i behold, og tvert imot kan oppleve sterk følelsesmessig empati (kursheftet s. 11). Det er nyttig å skille mellom to typer empati: kognitiv empati — evnen til å forstå hva andre tenker og føler — og affektiv empati — evnen til å dele andres følelser. Studier peker i retning av at mange nevroatypiske mennesker kan ha utfordringer med kognitiv empati (å lese hva partneren tenker), men ofte har intakt eller til og med forsterket affektiv empati (de kan føle med partneren intenst, men forstår kanskje ikke alltid hva partneren reagerer på eller hvorfor).

Begrepet «det doble empatiproblemet» ble introdusert i artikkelen «On the Ontological Status of Autism: the ‘Double Empathy Problem’» .^[3] Damian Milton er britisk sosiolog ved University of Kent, selv autist. Det sentrale argumentet var at innlevelsesvansker mellom nevroatypiske og nevrotypiske mennesker er gjensidige — ikke ensidige. Empati forutsetter en grad av felles erfaringsgrunnlag, og når to mennesker har ulike nervesystemer, vil begge parter ha vansker med å sette seg inn i den andres opplevelse. Begge strever med å forstå hverandre, fordi de bokstavelig talt opplever verden forskjellig. En oppfølgingsartikkel ti år senere oppsummerte forskning som i stor grad bekreftet teoriens kjernepåstand om at kommunikasjonsvanskene er gjensidige .^[4]

Kursleder-replikk

Begrepet «det doble empatiproblemet» ble introdusert i 2012 av Damian Milton, britisk sosiolog som selv er autist. Som kursheftet beskriver på side 11, har det lenge vært vanlig å høre at den nevroatypiske partneren «mangler empati». Studier tyder tvert imot på at nevroatypiske mennesker har medfølelse i behold, og kan oppleve overveldende følelsesmessig empati. Det Milton pekte på, var at innlevelsesvanskene går begge veier — det handler om en utfordring i å oversette mellom to ulike måter å oppleve verden på. Når vi jobber med det doble empatiproblemet i kursrommet, jobber vi like mye med den nevrotypiske partnerens innlevelse i den nevroatypiske, som omvendt.

Bilde 23 — Noen utfordrende nevroatypiske fenomener: Nedstengning

Nedstengning (på engelsk shutdown) er en tilstand der personen mentalt «stenges ned» — den bevisste, kommuniserende delen av psyken trekker seg tilbake, og personen blir utilgjengelig for kontakt. Utenfra kan dette se ut som at personen virker fjern, har et tomt blikk, blir taus uten åpenbar grunn, eller gir merkelige automatiske svar som på en slags autopilot. Lysbildets formulering «Lyset er på, men ingen er hjemme!» fanger den nevrotypiske partnerens typiske opplevelse av nedstengning.

For å forstå hva som skjer under en nedstengning, er det nyttig å kjenne til det autonome nervesystemets grunnleggende virkemåte. Det autonome nervesystemet regulerer kroppsfunksjoner som skjer uten bevisst kontroll — puls, pust, fordøyelse, stressrespons. Det har to hovedgrener: det sympatiske nervesystemet, som aktiverer kroppen for handling (det som ofte kalles «fight or flight» — kamp eller flukt), og det parasympatiske nervesystemet, som bremser og gjenoppretter ro.

Den polyvagale teorien (Porges, 2011, The Polyvagal Theory, W. W. Norton) beskriver at det parasympatiske nervesystemet har to grener: den ventrale vagusnerven, som fremmer sosial kontakt og regulering, og den dorsale vagusnerven, som aktiverer en «frys»- eller nedstengningsrespons når stresset blir så overveldende at verken kamp eller flukt er mulig. Stephen Porges er amerikansk nevroforsker og professor i psykiatri ved University of North Carolina at Chapel Hill.

Polyvagal teori er omdiskutert i nevrovitenskapelige miljøer — flere forskere peker på at den forenkler det autonome nervesystemets funksjon (Grossman, 2023, Biological Psychology). Teorien fungerer likevel som et nyttig klinisk rammeverk for å forstå stressresponser, og er mye brukt i traumefeltet og i arbeid med nevrodivergente klienter.

Nedstengning kan forstås som en dorsal vagal respons: nervesystemet vurderer situasjonen som så overveldende at det kobler ut bevisst prosessering for å beskytte organismen. Utløsende faktorer kan være akkumulert sensorisk overstimulering (støy, sterkt lys, mange mennesker, mange samtidige krav), emosjonell overbelastning (konflikter, kritikk, opplevd avvisning), eller ren kognitiv utmattelse etter langvarig kompensasjonsinnsats (maskering, opprettholdelse av oppmerksomhet, håndtering av arbeidsminnebelastning). Kursheftet beskriver at terskelen for slik overveldelse og kollaps ofte er lavere ved ADHD og autisme enn hos de fleste nevrotypiske mennesker (s. 12).

Kursleder-replikk

Nedstengning — på engelsk shutdown — er en av de vanlige overveldelsesreaksjonene ved nevroatypiske tilstander. Som kursheftet beskriver på side 12, oppstår nedstengning når terskelen for mental overveldelse senkes, særlig i sosialt krevende situasjoner eller når personen føler seg bombardert av stimulering eller sanseinntrykk. Tanker og vurderingsevne lammes. Utenfra kan det framstå som fullstendig taushet eller merkelige autopilot-svar. Det handler om en kollaps i selvreguleringen, ikke om at partneren ikke vil snakke. For mange er det som hjelper, ro, fravær av spørsmål, og tid til at nervesystemet kan finne tilbake. Etter slike hendelser kan personen være sliten og kjenne sterk skam — noe vi kommer tilbake til senere.

Bilde 24 — Noen utfordrende nevroatypiske fenomener: Overbelastning

Der nedstengning er en «innover»-respons (tilbaketrekning, stillhet, frakobling), er overbelastning en «utover»-respons. Selvkontrollen kollapser fullstendig, og personen kan oppleve intens fortvilelse, gråteanfall, ukontrollerte følelsesutbrudd, eller i noen tilfeller utagering i ord eller handlinger. Kursheftet presiserer at overbelastning er en selvreguleringskollaps — en kroppslig reaksjon på akkumulert belastning (s. 12).

I nervesystemets termer kan overbelastning forstås som en sympatisk hyperaktiveringsrespons som ikke reguleres ned. Der nedstengning representerer den dorsale vagale «frys»-responsen, representerer overbelastning det sympatiske nervesystemets «kamp»-respons som løper løpsk fordi den ventrale vagusnerven — den som normalt regulerer ned og gjenoppretter sosial kontakt — ikke klarer å bremse aktiveringen. Resultatet er at den emosjonelle aktiveringen strømmer ut ufiltrert.

Distinksjonen mellom nedstengning og overbelastning er viktig å forstå, fordi de to responsene krever ulike tilnærminger. Ved overbelastning anbefaler kursheftet å fjerne press (ikke stille spørsmål, ikke kreve forklaringer, ikke opprettholde konflikten), gi rom for å hente seg inn og få kontakt med kroppen igjen (fysisk aktivitet, trekke seg tilbake til et stille rom), og eventuelt være tilgjengelig for ikke-krevende kontakt dersom personen klarer å ta imot. Felles for både nedstengning og overbelastning er at de etterfølges av utmattelse og ofte intens skam — skammen over å ha «mistet kontrollen» kan i seg selv bli en utfordring, fordi den kan hindre åpen kommunikasjon om hva som skjedde og hva som kan gjøres annerledes neste gang.

Kursleder-replikk

Overbelastning — på engelsk meltdown — er en annen overveldelsesreaksjon, men der nedstengning er en innovervendt respons, blir overbelastning utovervendt. Som kursheftet beskriver på side 12, framstår det utenfra som sammenbrudd, i form av gråteanfall eller andre ukontrollerte følelsesutbrudd. Begge er selvreguleringskollaps — forskjellen ligger i hvordan nervesystemet svarer på akkurat det tidspunktet. En metafor mange par har funnet nyttig, er et glass som fylles dråpe for dråpe gjennom en dag — lyder, krav, skuffelser, for lite søvn. Når det renner over, står sjelden den siste dråpen i forhold til det som velter ut. Da hjelper det ofte lite å forklare eller diskutere. Det som mange opplever som hjelpsomt er å senke kravene, skape ro og gi tid. Som ved nedstengning kan personen etterpå være utmattet og kjenne intens skam.

Bilde 25 — Noen utfordrende nevroatypiske fenomener: Avvisningssensitivitet (RSD)

Der nedstengning og overbelastning er reaksjoner på generell overveldelse, er avvisningssensitivitet en spesifikt sosialt utløst emosjonell reaksjon. Begrepet RSD — rejection sensitive dysphoria — ble introdusert av William Dodson, amerikansk psykiater. Ordet «dysphoria» kommer fra gresk og betyr «vanskelig å bære», og er valgt bevisst for å understreke at opplevelsen kan kjennes svært sterk. Kursheftet (s. 12) beskriver opplevelsen innenfra slik: «Avvisningsopplevelser ved ADHD beskrives innenfra som en svært smertefull tilstand, nærmest som en uutholdelig skarp fysisk smerte.» Kursheftets ordliste presiserer at avvisningssensitivitet lenge er omtalt i klinisk litteratur, men at det først i de senere årene kommer forskning som dokumenterer at fenomenet er mer vanlig ved ADHD enn hos personer uten ADHD (s. 62).

Den emosjonelle reaksjonen ved RSD ser ut til å komme raskere enn bevisst tenkning. Personen reagerer uten å ha vurdert situasjonen rasjonelt — reaksjonen kommer før den kognitive vurderingen rekker å finne sted. Dette er i tråd med det vi vet om emosjonell selvregulering ved ADHD: reguleringsmekanismen som normalt demper og nyanserer følelsesuttrykket, fungerer mer uforutsigbart, slik at den emosjonelle reaksjonen «slipper gjennom» uten den filtreringen de fleste nevrotypiske mennesker opplever automatisk.

RSD kan utløses av flere typer situasjoner: når personen får et nei, når hen blir stoppet midt i en talestrøm, når hen mottar kritikk eller korrigering — uansett hvor saklig den er — eller når hen ikke mottar tilstrekkelig med bekreftelser og trygghetssignaler fra omgivelsene. Også fraværet av positive signaler kan tolkes som avvisning.

Kursheftet beskriver at når nevrotypiske partnere opplever at ADHD-partneren holder informasjon tilbake eller kommer med hvite eller svarte løgner, er det «i de aller fleste tilfeller et resultat av forventet eller opplevd avvisning» (s. 12). Løgnen kan forstås som et forsøk på å unngå den smertefulle RSD-opplevelsen. Avvisningssensitivitet handler i realiteten ofte om å unngå den smertefulle følelsen skam (kursheftet s. 12, med referanse til Orlov, 2010, The ADHD Effect on Marriage, Specialty Press). Melissa Orlov er amerikansk nevrotypisk ADHD-ekspert og forfatter av flere bøker for par.

RSD kan også føre til to strategier som begge kan gi høye relasjonelle kostnader: perfeksjonisme — å forsøke å være uangripelig for å unngå kritikk, noe som er energikrevende og vanskelig å opprettholde — og overdrevent tilpasningsbehov, der personen tilpasser seg andres forventninger for å unngå avvisning, og over tid kan miste kontakten med egne behov og grenser.

Kursleder-replikk

Avvisningssensitivitet — på engelsk rejection sensitive dysphoria eller forkortet RSD — beskrives innenfra som en svært smertefull tilstand, nærmest som en uutholdelig skarp fysisk smerte. Som kursheftet beskriver på side 12, kan personen gå til desperate skritt for å unngå å utløse eller bli værende i en slik tilstand. Når nevrotypiske partnere opplever at partneren med ADHD har holdt informasjon tilbake eller kommet med hvite eller svarte løgner, er det i mange tilfeller et resultat av forventet eller opplevd avvisning. Melissa Orlov peker på at avvisningssensitivitet i bunn og grunn handler om å unngå den smertefulle følelsen skam, og at paret kan ha nytte av å finne strategier som reduserer risikoen for skam. Vi kommer tilbake til skam og reparasjon i kapittel 3.

Bilde 26 — Effekter av engstelig tilknytningsstil hos den nevrotypiske partneren (s. 12)

Lysbilde 26: Effekter av engstelig tilknytningsstil hos den nevrotypiske partneren

Her skifter vi perspektiv fra ADHD-partnerens opplevelser til en spesifikk sårbarhet hos den nevrotypiske partneren. Tilknytningsteori er et rammeverk utviklet av John Bowlby, britisk psykiater og psykoanalytiker, på 1960- og 1970-tallet, og senere videreutviklet gjennom empirisk forskning av Mary Ainsworth. Teorien beskriver at alle mennesker utvikler et mønster for hvordan de forholder seg til nærhet og avhengighet i nære relasjoner, basert på tidlige erfaringer med omsorgspersoner. Disse mønstrene kalles tilknytningsstiler, og det er vanlig å beskrive fire: trygg tilknytning (komfortabel med nærhet og uavhengighet), engstelig tilknytning (sterk frykt for avvisning, stort behov for bekreftelse), unnvikende tilknytning (ubehag ved for mye nærhet, vektlegger uavhengighet) og desorganisert tilknytning (motstridende strategier som veksler mellom nærhetssøking og tilbaketrekning).

Engstelig tilknytningsstil innebærer et sterkt behov for bekreftelser på at man er sett, elsket og verdifull for partneren. Personen med engstelig tilknytning har en tendens til å overvåke partnerens atferd for tegn på avvisning eller likegyldighet — et indre alarmsystem som er ekstra sensitivt for tvetydige signaler. Når partneren er distrahert, fjern, glemsom eller opptatt av egne prosjekter, kan personen med engstelig tilknytning tolke dette som tegn på at kjærligheten er i fare.

I et nevromangfoldig parforhold kan denne dynamikken bli krevende. ADHD-partnerens varierende oppmerksomhet, glemsel og tidvis fjernhet kan forstås som nevrologisk betingede trekk — de handler om hjernens måte å fungere på, uavhengig av kjærlighet. Men for den nevrotypiske partneren med engstelig tilknytning kan disse trekkene gjentatte ganger utløse tilknytningssystemets alarm. Resultatet kan bli det pågående-tilbaketrekkende mønsteret som beskrives i emosjonsfokusert terapi (Sue Johnsons EFT, se notatene til kapittel 4): den engstelig tilknyttede partneren kan forsøke å få kontakt og bekreftelse på stadig mer intensiverte måter, mens ADHD-partneren — som kanskje allerede er overveldet — kan trekke seg tilbake for å beskytte seg mot det hen opplever som kritikk eller press.

Lysbildet presiserer at den nevrotypiske partneren med engstelig tilknytning kan ha en tendens til å ha mindre glede av partnerens løsningsfokus og humor enn personer med trygg eller unnvikende tilknytningsstil. Dette kan forstås som at den engstelig tilknyttede kan trenge emosjonell validering — «jeg forstår at dette er vanskelig for deg» — før hen kan ta imot løsningsforslag eller humor.

Kursleder-replikk

Behovet for sosiale trygghetssignaler gjelder oss alle, uavhengig av nevrotype, men det kan oppleves særlig påtrengende for den som har tendenser til en engstelig tilknytningsstil. Som kursheftet beskriver på side 12, kan nevrotypiske partnere med engstelig tilknytningsstil oppleve det å leve med en nevroatypisk partner som ekstra utrygt — den nevroatypiske partneren er oftere i sin egen verden og bidrar med færre bekreftelser. Det handler ofte om at det automatiske produserer færre signaler ut, ikke om at kjærligheten er mindre. For den engstelig tilknyttede partneren kan det likevel føles som om den andre er borte. Et godt utgangspunkt for paret kan være å snakke om hvilke signaler — store eller små — som faktisk lander.

Bilde 27 — Kassandrasyndromet

Kassandrasyndromet er oppkalt etter den trojanske prinsessen Kassandra fra gresk mytologi. Guden Apollon ble forelsket i henne og ga henne evnen til å forutsi framtiden. Da det viste seg at hun ikke var interessert og hun avviste ham, kastet Apollon en forbannelse over henne som innebar at ingen kom til å tro på hennes spådommer (kursheftet s. 13). Betegnelsen «Cassandra Affective Deprivation Disorder» ble introdusert i parterapi-sammenheng av Maxine Aston (2001, The Other Half of Asperger Syndrome, National Autistic Society), britisk parterapeut. Begrepet ble videre popularisert i klinisk litteratur om nevromangfoldige parforhold, blant annet av Tony Attwood, australsk-britisk klinisk psykolog. Kassandrasyndromet er en klinisk beskrivelse av en gjenkjennbar tilstand, snarere enn en formell diagnose i DSM-5 eller ICD-11.

Kassandrasyndromet kan beskrives som en reaktiv stresslidelse der personen over tid mister troen på egne opplevelser og kan bli nedstemt, sky og isolert (kursheftet s. 13). Flere kliniske stemmer beskriver lignende fellestrekk hos nevrotypiske partnere: emosjonell ensomhet, opplevelse av å ikke bli forstått, og systematisk invalidering fra omgivelsene.

Kursheftet beskriver tre typiske responser den nevrotypiske partneren kan få fra venner, familie eller hjelpere (s. 13): «Det du beskriver er helt vanlig. Vi har det også slik til tider.» «Det du beskriver høres ikke bra ut. Du må komme deg ut av dette forholdet.» «Det er tydelig at partneren din ikke gidder å skjerpe seg, når dette skjer gang på gang.» Alle tre responsene har det til felles at de ikke åpner for det parforholdet faktisk er — et nevromangfoldig forhold med egne dynamikker som krever et eget vokabular for å forstås.

Kursleder-replikk

Navnet kommer fra gresk mytologi — prinsessen Kassandra som fikk evnen til å forutsi framtiden, men ble forbannet til at ingen skulle tro henne. Som kursheftet beskriver på side 13, kan en del nevrotypiske partnere ha opplevd årevis med forvirring. Når personen forsøker å søke råd hos venner, familie eller andre hjelpere, har forvirringen ofte bare blitt forsterket. Mange har fått varianter av «det du beskriver er helt vanlig», «du må komme deg ut av forholdet» eller «partneren din må bare skjerpe seg». Ingen av svarene treffer. Et fullt utviklet kassandrasyndrom er blitt beskrevet som en reaktiv stresslidelse, der personen over tid har mistet troen på egne opplevelser og er blitt nedstemt, sky og isolert. Det å sette ord på dette i et kursrom kan i seg selv være en avlastning for den som har gått lenge med erfaringen uten å bli trodd.

Bilde 28 — Øvelse 3: Hva kjenner vi igjen?

Øvelsens fem punkter er balansert: de første tre (nedstengning, overbelastning, avvisningssensitivitet) beskriver fenomener som primært rammer ADHD-partneren, mens de siste to (sterkt savn og stor utrygghet som følge av manglende bekreftelser og trygghetssignaler fra partneren, Kassandrasyndromet) beskriver fenomener som primært rammer den nevrotypiske partneren. Begge partneres opplevelser får like mye plass.

Praksis

Øvelse 3 — Hva kjenner vi igjen?

Hver deltaker reflekterer individuelt over hvilke av de utfordrende fenomenene (nedstengning, overbelastning, avvisningssensitivitet, engstelig tilknytning, Kassandrasyndromet) de kjenner igjen i eget parforhold.
Parene deler refleksjonene seg imellom. Det er sjelden mål om enighet — hvert perspektiv er gyldig.
Parene velger ett til to fenomener de vil arbeide videre med utover kurset, og diskuterer en konkret strategi.

Tidsramme: 20–25 minutter.

Formuleringen «i hvilken grad» — i stedet for «om dere kjenner igjen» — inviterer til nyanser på en skala, snarere enn ja/nei-svar. Skalaspørsmål motvirker svart-hvitt-tenkning og gjør det lettere å registrere grader og variasjoner.

Mange par opplever disse fenomenene gjentatte ganger uten å ha begreper for hva som skjer. Å gi et fenomen et navn — nedstengning, overbelastning, RSD, Kassandrasyndrom — kan i seg selv virke avlastende, fordi fenomenet får en faglig forklaring og blir noe gjenkjennbart som andre par også erfarer.

Lysbildet inneholder en fotnote om at betegnelsen overbelastning er omdiskutert. Noen stemmer i det internasjonale nevromangfoldsfeltet tar til orde for å erstatte begrepet med «emosjonell dysregulering», fordi «overbelastning» kan assosieres med barns raserianfall og dermed implisitt nedvurdere den voksne personens opplevelse. «Emosjonell dysregulering» er mer nøytralt og faglig presist — det beskriver hva som skjer (reguleringsmekanismen kollapser midlertidig) uten å legge til en vurdering.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 13, er fenomenene vi nettopp har gått gjennom — nedstengning, overbelastning, avvisningssensitivitet, mangel på trygghetssignaler og Kassandrasyndromet — lettere å forholde seg til når man kjenner til hvorfor de oppstår, og når man vet man ikke er alene om å ha det slik. I denne øvelsen vurderer hver av dere i hvilken grad disse fenomenene er eller har vært til stede i deres forhold. Det er helt forventet at dere vurderer ulikt — dere er to ulike personer som ser forholdet fra hver sin vinkel.

Kapittel 3 – Kommunikasjon og nevrotolking for par med ulike hjernespråk

Kapitlet gir en introduksjon til hvordan nevromangfoldige partnere kan være ulike i hvordan de tenker, husker, sanser, føler, kommuniserer og reparerer relasjoner — og til hvordan paret kan håndtere slike forskjeller (kursheftet s. 18–26).

Bilde 29 — De mest usynlige forskjellene (s. 18)

Lysbilde 29: De mest usynlige forskjellene

Et grunnleggende kunnskapsproblem preger feltet (kursheftet s. 18): Nevroatypiske opplevelser er tradisjonelt studert utenfra — av nevrotypiske forskere som observerer nevroatypisk atferd — og ikke innenfra, altså ut fra hvordan den nevroatypiske personen selv opplever verden. Det faglige språket som er tilgjengelig, beskriver i stor grad hva nevrotypiske observatører ser, men mangler begreper for det den nevroatypiske personen sanser og erfarer. Denne asymmetrien har paralleller til det som beskrives som hermeneutisk urettferdighet^[5] — en form for epistemisk urettferdighet der en gruppe mangler tilgang til begreper som trengs for å forstå og formidle egne erfaringer, fordi begrepene rett og slett ikke er utviklet.

I et nevromangfoldig parforhold får denne begrepsmangelen direkte konsekvenser. Når ADHD-partneren opplever noe — for eksempel en plutselig indre taushet der alle tanker forsvinner, eller en opplevelse av at tid kollapser og en hel ettermiddag går uten at hen merker det — finnes det ofte ikke presise, etablerte ord for å formidle dette til partneren. Den nevrotypiske partnerens opplevelse av å leve med en partner som utad virker kompetent, men som hjemme ikke klarer å gjennomføre grunnleggende avtaler, passer verken inn i fortellingen om «normalt parforhold» eller i fortellingen om «dårlig parforhold» — den trenger et eget vokabular.

Skjønnlitteratur, TV-serier og filmer kan bidra til større forståelse ved å vise fenomener med andre virkemidler enn bare ord. Mye av forskningen som refereres i kapittel 3, er opprinnelig gjort på personer med autisme eller autistiske trekk, men den er inkludert fordi mange med ADHD gjenkjenner seg, og fordi det er dokumentert stort diagnostisk overlapp mellom ADHD og autisme — mange personer oppfyller kriteriene for begge tilstander, noe som i dag ofte omtales som AuDHD.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 18, handler dette kapitlet om de forskjellene som er lettest å overse — og som språket vårt ofte dekker over, fordi det finnes få ord som beskriver de nevroatypiske opplevelsene innenfra. Det er først de helt siste årene at forskningen har begynt å studere disse forskjellene mer systematisk. Det dreier seg blant annet om ulike måter å konstruere følelsesopplevelser på, ulike måter å vurdere situasjoner på, ulikheter i sanseapparatet, og ulikheter i hvordan vi husker hendelser. Når vi ikke har ord for noe, blir det lett tolket som noe annet — som likegyldighet eller vrangvilje. En del av kursets prosjekt er å gi navn til ting som har vært usynlige.

Bilde 30–31 — Eksempel: The Disruptors (Atlas Films, 2021)

Lysbilde 30: Eksempel: The Disruptors (Atlas Films, 2021)

Lysbilde 31: Eksempel: The Disruptors (Atlas Films, 2021)

Et eksempel vi anbefaler er dokumentaren The Disruptors fra Atlas Films, 2021. Den kan leies eller kjøpes på Apple TV. Den har et bredt utvalg av perspektiver — både barn og voksne, og både dem som strever og dem som blomstrer — og gir et nyansert innblikk i hvordan ADHD kan oppleves fra innsiden. På nettsiden disruptorsfilm.com finnes også en omfattende ressursside med ekstra materiale.

Filmen følger fire familier med ADHD over flere år, og veksler mellom personlige historier og intervjuer med ledende ADHD-forskere som Russell Barkley, Stephen Hinshaw og Edward Hallowell.

Vi pleier å vise korte utdrag fra filmen i kurset, ikke hele filmen, som tar omtrent halvannen time. Utdragene fungerer godt som inngang til samtaler om gjenkjennelse: «Hva traff dere mest i det dere så?», «Var det noe som overrasket dere?», «Var det noe dere kjente igjen fra deres eget liv eller parforhold?»

Kursleder-replikk

Film og dokumentar kan hjelpe oss å få øye på noen av de usynlige forskjellene vi nettopp snakket om. Vi viser en kort sekvens fra dokumentaren The Disruptors (Atlas Films, 2021), der voksne med ADHD beskriver sin egen indre opplevelse — av oppmerksomhet, energi, kroppslige fornemmelser. For mange nevrotypiske partnere har dette innenfra-perspektivet gjort inntrykk.

Bilde 32 — Dokumenterte kjønnsforskjeller (s. 19–20)

Lysbilde 32: Dokumenterte kjønnsforskjeller

Vi presenterer to dokumenterte forskjeller som statistisk varierer mellom kjønnene — med en viktig presisering: dette er statistiske tendenser, der noen er mest preget av enten det ene eller det andre, mens andre har like mye av begge deler.

Den første forskjellen handler om attribusjonsstil — hvordan vi årsaksforklarer hendelser. Kvinner har generelt en større tendens enn menn til å anklage seg selv når noe går galt. Ved ADHD kan dette, sammen med hjernens evne til å henge seg fast i tankemønstre, disponere for depresjon, angst og spiseforstyrrelser. Det er en av flere grunner til at kvinner med ADHD ofte får tilleggsdiagnoser før selve ADHD-en blir oppdaget.

Den andre forskjellen handler om tilnærminger for å forstå verden. Noen er mer preget av intuitiv, helhetlig forståelse — en empatiseringstendens (E) — med vekt på følelser og motiver for å forstå handlinger. Andre er mer preget av intuitiv skanning og analyse av detaljer, mekanismer og mønstre — en systematiseringstendens (S) — med mer vekt på generelle regler. Forskningen kommer fra Wright og Skagerberg (2012, PLOS One). Klart flere kvinner enn menn falt i E-gruppen, og klart flere menn enn kvinner falt i S-gruppen. Det mest interessante for vårt formål var likevel at omtrent halvparten av populasjonen var balanserte (B-gruppen) — de hadde omtrent like mye av begge tilnærminger.

Kursleder-replikk

Vi snakker her om flertallstendenser, ikke om regler. Det er stor variasjon innenfor begge kjønn, og noen vil kjenne seg igjen i det som er typisk for det andre kjønnet. Det vi vet, er at jenter og kvinner med ADHD ofte får diagnosen senere fordi diagnosekriteriene historisk har vært basert på forskning på gutter. Vi vet også at de hormonelle svingningene gjennom syklus og livsfaser kan påvirke funksjonsnivået betydelig. Og vi vet at attribusjonsstil — det å skylde på seg selv versus omstendighetene — kan slå særlig hardt ut hos kvinner med ADHD.

Bilde 33 — Hva kjenner du deg mest igjen i?

Vi inviterer deltakerne til selvrefleksjon rundt empatiserings- og systematiseringstendensene. Spørsmålet er bevisst åpent — det legger opp til at man kan kjenne seg igjen i begge deler, og at det kan variere med kontekst. Noen par opplever at de er like på denne aksen (E, S, eller B), andre at de er motsetninger, og det er ingen entydig sammenheng mellom ADHD-diagnose og hvilken tilnærming man har mest av.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 19–20, beskriver autismeforskeren Simon Baron-Cohen to ulike tendenser i hvordan vi automatisk tolker verden. Empatiseringstendensen — empathizing, forkortet E — kjennetegnes av umiddelbar innlevelse i andres følelser og motivasjon, og er en mer typisk tendens for mange kvinner. Systematiseringstendensen — systematizing, forkortet S — handler om å være opptatt av hvordan ting og mennesker er skrudd sammen og fungerer, og er en mer typisk tendens for mange menn. En tredje gruppe — kalt B for balanserte — møter verden med like mye av begge. Her inviterer vi dere til å kjenne etter hva dere kjenner dere mest igjen i. Det finnes ingen riktige svar.

Bilde 34 — Nevrotypisk vs. nevroatypisk kommunikasjon (s. 18)

Lysbilde 34: Nevrotypisk vs. nevroatypisk kommunikasjon

Vi samler åtte konkrete kommunikasjonsforskjeller som kan oppstå mellom nevrotypiske og nevroatypiske samtalepartnere. Det handler om ulik samtalestil — om man holder rød tråd eller blir fanget av egne assosiasjoner. Det handler om ulik måte å vise empati på — om man bekrefter og utforsker den andre, eller om man heller forteller om en lignende egen erfaring. Det handler om ulik tilgang på følelsesinformasjon og mulighet for å formidle egne følelser på sparket — aleksitymi (vansker med å gjenkjenne og sette ord på egne følelser) er overrepresentert ved ADHD og autisme.

Det handler om ulik vekt på sosiale koder, om interessebaserte versus relasjonsorienterte samtaler, om ulike behov for å bearbeide hendelser, om forskjeller i episodisk hukommelse, og om ulike reaksjoner på sanseinntrykk. Hver av disse kan forstås som en egen måte å kommunisere på.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 18, dekker språket vårt ofte over noen av de mest grunnleggende forskjellene mellom nevrotypiske og nevroatypiske kommunikasjonsformer. Mange av oss har lært at god kommunikasjon handler om å si tydelig fra og lese hverandre mellom linjene. For par med ulike hjernespråk kan det «mellom linjene» være krevende — det å lese hva partneren faktisk tenker, kognitiv empati i fagspråk, kan være vanskeligere når nervesystemene fungerer ulikt. Det som kan se ut som likegyldighet, kan ofte være at signalet ikke nådde fram slik det var ment. Når vi vet det, kan vi begynne å oversette for hverandre i stedet for å tolke det verste.

Bilde 35 — YouTube-tips: Nevroatypiske kjærlighetsspråk

Mange kjenner til de fem klassiske kjærlighetsspråkene: tid for hverandre, anerkjennende ord, fysisk kontakt (alt sanselig), tjenester og gaver. Kursheftets ordliste (s. 63–64) presiserer at nevroatypiske kjærlighetsspråk kan være ulike eller komme i tillegg til de nevrotypiske. Noen nevroatypiske kjærlighetsspråk som ofte nevnes på Du og jeg og ADHD-kurs er humor, alenetid og parallell lek/kroppsdobling. Lysbildet henviser til en YouTube-video som utdyper temaet.

De fem klassiske kjærlighetsspråkene ble formulert av den amerikanske pastoren og parterapeuten Gary Chapman i 1992-boken «The Five Love Languages». Tanken er at hver person har én eller to «primære» måter å gi og motta kjærlighet på, og at konflikter ofte oppstår fordi partnerne snakker forskjellige kjærlighetsspråk.

For nevromangfoldige par kan denne modellen være en god åpning, men også litt for begrenset. Mange nevroatypiske personer har kjærlighetsspråk som ikke passer inn i de fem klassiske kategoriene. Humor er ett av dem — for mange par der en eller begge har ADHD, kan den vittige ordvekslingen, de absurde scenariene og den felles latteren være en viktig del av forbindelsen mellom dem. Alenetid er et annet kjærlighetsspråk som ofte er undervurdert — at partneren respekterer behovet for å være i fred, uten å tolke det som avvisning. Og parallell lek eller kroppsdobling — å være sammen i samme rom og holde på med hver sin aktivitet — gir for mange en form for samhørighet som kan oppleves like meningsfull som direkte interaksjon.

Lysbildet henviser til en YouTube-video som utdyper temaet og gir flere eksempler på nevroatypiske kjærlighetsspråk.

Kursleder-replikk

Vi har laget en kort YouTube-snutt om noe vi kaller nevroatypiske kjærlighetsspråk. De fem klassiske — anerkjennende ord, kvalitetstid, gaver, tjenester, fysisk berøring — passer ikke alltid like godt for nevromangfoldige par. Noen har en variant der humor, alenetid, og parallell lek eller kroppsdobling fungerer bedre. Vi viser snutten og inviterer dere til å reflektere over hva som er deres egne kjærlighetsspråk.

Bilde 36 — Øvelse 5: Våre nevrotolkingsområder

Øvelsen lar parene gå gjennom en sjekkliste over det vi nettopp har vært inne på, hver for seg først, før de ser på hverandres svar. Det er helt greit å spørre hverandre hvis noe er uklart, og det er helt greit å vurdere ulikt — det er ofte et godt utgangspunkt for å bygge videre på kjærestekartene. Kryss av for ja, nei eller delvis. Hvis fenomenet er gjenkjennbart, men ikke en utfordring for dere, kan dere tegne en sol i stedet for å sette kryss. Vi setter typisk av tjue minutter.

Praksis

Øvelse 5 — Våre nevrotolkingsområder

Hver deltaker reflekterer over situasjoner der hen og partneren har misforstått hverandre — der det ene «hjernespråket» har kollidert med det andre.
Parene deler eksemplene og forsøker sammen å «oversette» — hva mente den ene egentlig? Hva hørte den andre?
Hvert par formulerer ett konkret nevrotolkingsområde de vil arbeide med fremover.

Tidsramme: 15 minutter.

Kursleder-replikk

I denne øvelsen får dere se på listen over kommunikasjonsforskjeller fra kapittel tre, og krysse av — eller tegne en sol om dere kjenner forskjellen igjen, men den ikke er en utfordring. Det er nettopp den slags forskjeller dere kan bygge kjærestekartene rundt. Det gjør ingenting om dere vurderer ulikt — det er bare et utgangspunkt for å bli kjent.

Bilde 37 — Skam — styggen på ryggen (s. 23–24)

Vi går nå inn på et tema som ofte oppleves vondt å snakke om — skam. Nevroatypiske hjerner havner lett i skamspiraler som kan hindre reparasjonsarbeid. Det er en sammensatt årsak til dette. Arbeidsminnebegrensninger gjør det vanskelig å holde flere perspektiver i bevisstheten samtidig. Den amerikanske psykiateren William Dodson har anslått at barn med ADHD kan få langt flere kritiske tilbakemeldinger i oppveksten enn andre barn. Anslaget er mye sitert, og selv om tallet er vanskelig å etterprøve, kjenner mange voksne med ADHD seg igjen i en oppvekst preget av gjentatt korrigering.

Mange opplever at det blir vanskelig å bearbeide hendelser på samme måte som nevrotypiske. Det vi hører fra ADHD-partneren er ofte: «Kan du ikke bare legge det bak deg?» Og fra den nevrotypiske partneren: «Hvorfor kan aldri du ta opp en konflikt?» Begge har gyldige opplevelser, men språkene er ulike.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 23–24, er skam en av våre merkeligste følelser — en av de vondeste, og dermed en vi med alle midler prøver å unngå. Skam er forskjellig fra skyld. Skyld kan sies å være knyttet til hva vi har gjort, mens skam er knyttet til hvem vi er. Skyld kan motivere til reparasjon — den vender oss mot den andre. Skam kan motivere til skjul og forsvar — den setter oss relasjonelt sjakk matt og hindrer oss i å praktisere medfølelse, både overfor partneren og overfor oss selv. For mange voksne med ADHD har skam vært en gjenganger fra tidlig barndom. Det vi ønsker å bidra med i kurset, er å gjøre skammens uttrykksformer mer gjenkjennelige, slik at det blir mulig å ta den på fersken og finne andre veier ut. Et av disse verktøyene møter dere i innrømmelsesøvelsen om litt.

Bilde 38 — Skam vs. skyld: noen hovedtrekk (s. 23–24)

Lysbilde 38: Skam vs. skyld: noen hovedtrekk

Det er nyttig å skille tydelig mellom skam og skyld — de to følelsene har helt forskjellig retning. Skam er en opplevelse der jeg som person nedvurderes innenfra, fordi jeg har gjort noe dumt eller galt. Det er bare plass til fokus på meg selv. Ubehaget er stort, og behovet er å slippe unna avvisning og straff. Personen reagerer med unnvikelse, forsvar, motangrep eller selvangrep. Over tid kan dette føre til mer skam og mindre evne til å ta ansvar for egne handlinger.

Skyld er noe annet. Her plager effekten av min skadelige handling meg. Jeg føler på meg hvordan den andre må ha opplevd det. Fokus er på den andre. Behovet er å reparere relasjonen. Personen reagerer med å søke kontakt og be om unnskyldning. Over tid trenes evnen til å stå i relasjonelt ubehag, og selvrespekten og parforholdet styrkes. Bevegelsen vi vil støtte er fra skam mot skyld.

Kursleder-replikk

Skam og skyld trekker i hver sin retning. Skammen sier «det er noe galt med meg» og kan få oss til å gjemme oss eller gå i forsvar. Skylden sier «det jeg gjorde, rammet deg» og vender oss mot den andre. Som kursheftet beskriver på side 25, kan samtaler om uheldige hendelser i samlivet lett vekke skam hos den nevroatypiske personen — og arbeidsminnebegrensninger kan gjøre at det er vanskeligere å regulere skammens innflytelse der og da.

For den med ADHD som har båret skam over lang tid, kan det være avgjørende å lære seg å skille mellom de to. Skam er globale, nedvurderende tanker om seg selv, som følges av lyst til å bli borte. Skyld er konkrete ting man angrer på og ønsker å gjøre godt igjen. Skyldfølelsen er en form for empati — den bunner i kjærlighet og motiverer til å si: «jeg er lei for det som skjedde. Er det noe jeg kan gjøre som kan gjøre ting godt igjen?» Reparasjonen som velges, må være overkommelig for den som tilbyr den. Det er lov å si at noe blir for vanskelig, og at man heller må dele det opp i mindre biter eller erstatte med noe gjennomførbart.

Vi bærer alle med oss en grunnholdning til hvordan følelser skal håndteres — det John Gottman kaller en følelsesfilosofi. Gottman beskriver fire hovedtyper: late som ingen ting der følelser ignoreres, avvisende der følelser oppleves som upassende, vag forståelsesfull der følelser anerkjennes uten at man vet hva man skal gjøre med dem, og veiledende der følelser møtes med interesse og bidrar til læring. De fleste av oss veksler mellom flere, men kan ha én mer framtredende. Forskjeller i følelsesfilosofi ligger ofte bak gjentatte misforståelser om følelsesuttrykk, og det å bli kjent med hverandres filosofi kan være en del av kjærestekartbyggingen.

Bilde 39 — Mange lengter etter forsoning og en ny start

Mange par lengter etter forsoning og en ny start. Det er det som fikk psykologen Lena Hole til å utvikle innrømmelsesskjemaet vi snart skal jobbe med. Det er et verktøy som gir paret mulighet til å komme hverandre i møte ved at begge ser på sitt eget begrensede og konkrete bidrag til noe som plager partneren. Det er en mulighet til å innrømme noen feil og mangler, å nullstille en konflikt ved å rekke ut en hånd, å være ydmyk, og kanskje ta tilbake ting som er sagt under press eller overveldelse.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 25, har Lena Hole, norsk psykolog, utviklet et verktøy som har hjulpet mange par siden 1990-tallet med å komme ut av skambaserte anklagehjul og få en ny start. Verktøyet kan også være nyttig for par der den ene ofte har sagt unnskyld, uten at det egentlig har endret samspillet. Det er nettopp dette verktøyet vi snart skal prøve — innrømmelsesøvelsen.

Bilde 40 — Øvelse 6: Innrømmelsesøvelsen

Hver av deltakerne tar for seg egne bidrag til noe som er blitt vanskelig mellom dem. De beklager på områder der de føler seg utilstrekkelige, ved å spørre seg selv: Hva er det jeg ofte gjør galt når vi er sammen? Skjemaet har fem punkter, fra A til E, og det er meningen at de skal fylle ut tre eksempler. Punkt A er konkret beklagelse. Punkt B er en forestilling om hvordan det treffer den andre. Punkt C er hjertet av skjemaet — der innrømmer man at man ønsker å gjøre noe med det, men ikke kan garantere å forandre seg helt eller endre personlighet. Likevel vil man prøve å bli en bedre partner ved å gjøre én liten ting annerledes når situasjonen oppstår. Punkt D er den positive responsen man håper på. Punkt E er hva det vil bety for en selv. Når begge er ferdige, leser de opp eksemplene annenhver gang for hverandre, uten diskusjon.

Praksis

Øvelse 6 — Innrømmelsesøvelsen

Hver deltaker velger én situasjon i fortiden der hen kunne ha håndtert noe annerledes overfor partneren.
Innrømmelsen formuleres som: «Jeg ser nå at jeg …», uten «men», uten «fordi», uten å trekke fram partnerens andel.
Partneren lytter, takker, og kan eventuelt si hvordan det føltes å høre.
Parene bytter roller.

Tidsramme: 10–15 minutter. Merknad: Øvelsen kan vekke sterke følelser. Kursleder er tilgjengelig i pausen etter.

Det er helt vanlig at det første eksemplet er det vanskeligste. Etter det blir det ofte lettere.

Kursleder-replikk

Innrømmelsesøvelsen er utviklet av psykologen Lena Kristin Hole, og er beskrevet i kursheftet på side 25–26. I stedet for å anklage, skal hver av dere beklage noe dere selv gjør, som dere tror påvirker partneren negativt — og som dere selv har lyst til å beklage. Øvelsen har fem trinn, fra A til E: først tre konkrete eksempler på egen oppførsel, så en empatisk gjetting på hvordan dette kan ha rammet partneren, et alternativt konkret handlingsforslag, en gjetting på partnerens positive reaksjon, og til slutt hva det vil gjøre med dere selv. Når dere leser opp for hverandre, gjør dere det annenhver gang, og det tas imot med takk — ingen diskusjon, ingen forsvar. Husk: bruk ikke verktøyet på store krenkelser eller svik — det er beregnet på små samhandlinger i hverdagen.

Bilde 41 — Øvelse 4: Kjærestekartbygging (s. 17)

Lysbilde 41: Øvelse 4: Kjærestekartbygging

Vi avslutter dagen med en lengre øvelse — kjærestekartbygging. Et kjærestekart er Gottmans betegnelse på alt vi vet om partnerens indre verden. Som kursheftet beskriver det (s. 17): «Et kjærestekart inneholder alt vi vet partneren har opplevd i livet, hvordan partneren opplever seg selv og andre, hva som gjør partneren glad, trist, sint eller redd, hvilke drømmer partneren har for fremtiden og mye, mye mer.»

Praksis

Øvelse 4 — Kjærestekartbygging (s. 17)

Hvert par bruker kjærestekartet på s. 17 i kursheftet som utgangspunkt.
Hver deltaker fyller ut feltene individuelt — hva mener jeg er viktig om meg som partneren bør vite?
Parene utveksler kart og snakker seg gjennom: hva visste du allerede? Hva var nytt? Hva vil du vite mer om?
Paret avtaler hvordan de vil oppdatere kartet løpende — ukentlig samtale, månedlig oppdatering, eller annet format.

Tidsramme: 20–25 minutter.

Sammen med kursheftet får deltakerne en kortstokk der hvert kort har et nummer. Kortene ligger i nummerert rekkefølge, med nummersiden opp. Parene trekker kort annenhver gang. Den som trekker, både leser spørsmålet og prøver å svare. Poenget er å øve på å oppdatere kjærestekartene, ikke å få alt rett eller bli fort ferdig. Og kanskje blir parene også enda litt bedre kjent med partneren underveis.

Øvelsen passer fint å gjøre gående eller slått sammen med en pause. Mange par synes denne øvelsen er morsom og fortsetter med den i pausetiden også.

Noen nevroatypiske deltakere kan oppleve at de står helt blanke når det kommer spørsmål om egne preferanser eller indre tilstander. Aleksitymi kan gjøre dette vanskelig. «Jeg vet ikke» er også en gyldig oppdatering av kjærestekartet — det er bedre å være ærlig om at man ikke vet, enn å presse fram et svar.

Kursleder-replikk

Øvelse 4 er kjærestekartbygging. Som kursheftet beskriver på side 17, har John Gottman kalt alt vi vet om partnerens indre verden for et kjærestekart — alt fra hva partneren har opplevd i livet, til hva som gjør partneren glad, trist, sint eller redd, og hvilke drømmer partneren har for framtiden. Kjærestekart bør oppdateres ofte, gjerne hver dag. Øvelsen bruker en kortstokk hvor hvert kort har et nummer. Dere trekker annenhver gang. Den som trekker, leser spørsmålet og prøver å gjette eller huske partnerens svar — så bekrefter partneren om det stemmer, og utbroderer gjerne. Ta dere god tid. Poenget er å få trening i å oppdatere kartene deres.

Bilde 42 — Evaluering av første kursdag

Vi markerer avslutningen av første kursdag med evaluering. Evalueringen kobles til kursets fjerde regel: «Fyll ut evalueringsskjemaene. Vær konkrete og ærlige, og gjerne oppmuntrende, om dere ser potensial for endringer.»

Deltakernes evalueringer kan påvirkes av energinivå på slutten av dagen — spesielt for deltakere med ADHD, som kan være kognitivt uttømt etter en hel dag med nytt fagstoff, øvelser og sosial interaksjon. Kortfattede, konkrete evalueringsspørsmål gir ofte bedre respons enn åpne, refleksjonstunge formater.

Velkomst til kursdag 2

Bilde 43 — God morgen og velkommen tilbake!

Vi markerer starten på kursdag to. Overgangen fra dag én til dag to er et sårbart punkt i kurset. Deltakerne har hatt en kveld og natt til å bearbeide det de lærte og opplevde på dag én. For noen par kan dette ha ført til gode samtaler og ny innsikt. For andre kan det ha vekket vanskelige temaer — gjenkjennelse av Kassandrasyndromet, bevissthet om skamspiraler, eller følelser knyttet til innrømmelsesøvelsen. Stemningen i rommet kan derfor være annerledes enn på dag én.

Kursleder-replikk

God morgen, og velkommen tilbake til andre kursdag. Vi håper dere har fått hvilt, og at det dere lærte og opplevde i går har fått tid til å sette seg. For noen har kvelden og natten ført til gode samtaler. For andre kan stoffet ha vekket vanskeligere temaer — det er like normalt. Vi tar imot dere der dere er i dag, og vi skal sammen finne tempoet som passer for gruppen.

Bilde 44 — Kort oversikt over dagens første temaer

Vi gir deltakerne en oversikt over dag to, første økt, som dekker fire temaer: generell parforskning (Gottman og The Sound Relationship House), kroppens rolle i konflikter, pausesignal og omstartssignal, og løsningsfokusert arbeid. I studier av nygifte par responderte par som fortsatt var sammen etter seks år positivt på hverandres kontaktforsøk 86 prosent av gangene, mens par som skilte seg bare responderte positivt 33 prosent av gangene (kursheftet s. 15).

Kursleder-replikk

I dag skal vi se nærmere på fire temaer i første økt. Først ser vi på generell parforskning — særlig John Gottmans arbeid og det han kalte The Sound Relationship House. Deretter går vi inn i kroppens rolle i konflikter, og hva som skjer fysiologisk når pulsen stiger. Så ser vi på pausesignal og omstartssignal som verktøy. Til slutt åpner vi for løsningsfokusert arbeid, der vi leter etter det som allerede fungerer.

Bilde 45 — Fra meningsutfordringer til meningsbygging (s. 14–16)

Lysbilde 45: Fra meningsutfordringer til meningsbygging

Kursheftet (s. 14) åpner Gottman-stoffet med spørsmålet «Hvordan gjøre det uforståelige forståelig?» Både forskning og klinisk erfaring dokumenterer at det er lettere å leve med en partners væremåter, ønsker, behov og særheter, hvis vi forstår detaljene i, og bakgrunnen for, hvordan partneren opplever seg selv og andre. Et grunntema er at vi mennesker er avhengige av mening for å tåle motgang. Nietzsche formulerte det enkelt: den som har et hvorfor, kan tåle nesten hva som helst.

Gottman-ekteparet — John Gottman og Julie Schwartz Gottman — har samlet sine funn i teorien om The Sound Relationship House (figur 1, kursheftet s. 15), basert på over fire tiårs forskning med flere tusen par. Huset har sju etasjer og to bærebjelker (tillit og forpliktelse). I grunnmuren finner vi kjærestekartene — alt vi vet om partnerens indre verden. I de neste etasjene finner vi kjærestevanene som bygger innskudd på kontoen i kjærlighetsbanken: å sette pris på partneren, og å være imøtekommende når partneren henvender seg.

Det å være imøtekommende handler altså mindre om innholdet i det vi sier, enn om måten vi sier det på. Vi kan gjerne si nei til innholdet i et forslag, så lenge vi sier det på en måte som gjør at partneren likevel kan føle seg respektert og velkommen hos oss. Det handler om å leve i samsvar med en boktittel av Nancy Dreyfus: Talk to me like I’m someone you love (kursheftet s. 15).

Sentralt i huset finner vi det positive perspektivet. Over disse etasjene kommer konflikthåndtering — der vi lar oss påvirke av partneren, klarer å holde dialog om utfordringer, og praktiserer selvomsorg og selvtrøst ved behov. Øverst finner vi å støtte hverandres livsdrømmer og å skape felles mening med parforholdet.

Kursleder-replikk

Vi går nå fra fenomenene som kan utfordre meningsbyggingen til hvordan vi kan bygge mening sammen. John Gottman har gjennom flere tiår studert flere tusen par og avdekket fellestrekk som legger grunnlaget for gode og varige parforhold. Sammen med ektefellen, Julie Schwartz Gottman, har han utviklet teorien om the sound relationship house — et metaforisk hus med sju etasjer som hver representerer et område der par som trives over tid, har funnet en måte å fungere på. Som kursheftet beskriver på side 14–16, gjelder funnene generelt for parforhold — og kursheftet legger til en tilpasset variant for nevromangfoldige par, nevromangfoldshuset.

Bilde 46 — Oppsummert: hva gjør parforhold gode?

Gottmans modell — som ligger til grunn for store deler av dette kapittelet — viser at kvaliteten på vennskap og felles mening er sterkere prediktorer for hvor lenge paret blir værende sammen enn antallet konflikter. Vennskap er fundamentet: gjensidig anerkjennelse, kjennskap til hverandres indre liv, og felles glede. Felles mening gir retning — paret deler nok overordnede mål til at relasjonen oppleves som verdt arbeidet. For nevromangfoldige par bygges vennskapet og meningen ofte på andre måter enn for nevrotypiske par. Begge varianter er like gyldige.

Vi oppsummerer Gottmans bidrag i tre punkter. Forskningen er basert på par filmet i naturlig dagligliv og i konfliktsamtaler, med fysiologiske mål som puls og urinprøver. I ettertid er parene fulgt over tid, noen i over 20 år. Konklusjon: vi må arbeide på to fronter for å få et godt parforhold — styrke det positive og håndtere det negative. Hele 69 prosent av konfliktene i varige parforhold lar seg som regel ikke løse én gang for alle, fordi de bunner i forskjeller som aldri blir borte. Kunsten er å finne mening i forskjellene. Og som metafor for tillit og tabbekvote bruker vi bildet av kontoen i kjærlighetsbanken.

Kan nevromangfoldige par ha nytte av en teori basert på generell parpsykologi?

Kursheftet stiller dette spørsmålet eksplisitt (s. 16). Vår erfaring er at de aller fleste kursdeltakerne har kjent seg igjen i Gottmans funn, men at par som trives i det nevromangfoldige parforholdet sitt, gjerne også har funnet strategier for å kompensere for utfordringer som oppstår på grunn av hjerneforskjellene. Nevromangfoldige par som trives med hverandre, forteller ofte at det å skaffe seg kunnskap om nevroforskjellene har vært en viktig del av kjærestekartbyggingen.

Nevromangfoldskunnskapen kan da bli en av bærebjelkene i forholdet, slik kursheftets figur 2 — Et nevromangfoldshus (s. 16) — illustrerer. Huset har samme arkitektur som Gottmans, men etasjene er tilpasset det som ofte gjør forskjellen for nevromangfoldige par. Fra grunnen og opp: kunnskap om nevroforskjellene, løsningsfokus, humor, kommunikasjon, konflikthåndtering, egne unike familiestandarder, kreative hverdagsvalg, og øverst felles mening.

Som nevnt i Del 3, er «egne, unike familiestandarder» et vesentlig element for nevromangfoldige par. Generelle råd og normer treffer ofte dårlig for parets situasjon, og mange finner egne løsninger som kan virke ukonvensjonelle utenfra — separate soverom, husarbeid fordelt etter interesse og kapasitet, eller hverdagsorganisering som bryter med konvensjonelle forventninger — men som fungerer godt for dem.

Kursleder-replikk

Det Gottman fant, etter mer enn førti års forskning på flere tusen par, er at de parene som trives best over tid har sju fellestrekk. De har gode kjærestekart — de vet mye om hverandres indre verden. De setter pris på hverandre med ord og handling. De er ofte imøtekommende når den andre henvender seg, selv i bagatellene. De har et positivt perspektiv på partneren. De håndterer konflikter med selvomsorg, selvtrøst og evne til å la seg påvirke. De anerkjenner og støtter hverandres livsdrømmer. Og de bygger en felles mening med parforholdet over tid.

To av disse trekkene fortjener litt ekstra plass, fordi de er med på å bære de andre. Det første er at vi har tre valg når vi får en invitasjon til kontakt fra partneren — om det er med ord, lyder eller gester. Vi kan svare imøtekommende, der vi kan være uenige i sak, men tonen er hyggelig. Vi kan svare unngående, der vi overser partneren eller svarer på siden. Eller vi kan svare avvisende, fiendtlig, sarkastisk eller i en irritabel tone. Over tid styrker eller svekker våre svar tilliten i forholdet.

Det andre er det Gottman har kalt kjærlighetsbanken. Når vi praktiserer kjærestekartbygging, uttrykk for hengivenhet og takknemlighet, og imøtekommende svar på invitasjoner til kontakt — bygger vi det vi kan kalle tabbekvote. Når det er rikelig på kontoen, blir det lettere å se gjennom fingrene med småting som går galt, å tolke hendelser og utsagn i beste mening, og å ta imot partnerens reparasjonsforsøk, selv når de er klønete framført. Når dere kjenner igjen noen av disse trekkene fra eget forhold — der har dere allerede en ressurs å bygge videre på.

Bilde 47 — Tips: Akuttoppklaringen (s. 54)

Vi vil bruke noen minutter på et verktøy mange par har god erfaring med. Det heter akuttoppklaringen, og finnes på s. 54 i kursheftet. Når deltakerne er midt oppi noe travelt og partneren gjør noe de ikke forstår bakgrunnen for, kan de stoppe kort og spørre: «Stopp! Hva skjedde inni deg akkurat nå?» Stopp-ordet signaliserer at man trenger akutt oppmerksomhet, og spørsmålet om hva som skjedde inni partneren bør stilles med mest mulig nysgjerrig og minst mulig kritisk tonefall, for det øker sjansen for et meningsfullt svar. Den som spør lytter til svaret uten å protestere, sjekker eventuelt at man har forstått rett eller stiller kort oppfølgingsspørsmål. Den korte utforskningen avsluttes med en bekreftelse: «Ok. Jeg forstår hvordan du tenkte.» Det er kort, det er konkret, og det kan bryte den automatiske mistolkningen som ellers kan starte en konfliktspiral.

Kursleder-replikk

Akuttoppklaringen er Den rause samtalens hverdagsmotstykke, beskrevet i kursheftet på side 54. Den er beregnet på øyeblikkene der noe har truffet uventet, og det ikke er tid eller mulighet til en avtalt samtale. Den kan ha tre korte deler: en kort stopp, et åpent spørsmål om hva som skjedde i den andre akkurat nå, og en bekreftelse av at man forstår — uten å være enig i alt. Hensikten er å bryte den automatiske negative attribusjonen som ellers ofte starter en konfliktdans.

Bilde 48 — Kjennetegn ved gode nevromangfoldige parforhold (s. 16)

Lysbilde 48: Kjennetegn ved gode nevromangfoldige parforhold

Basert på erfaringen vår og forskningen ser vi noen typiske kjennetegn ved gode nevromangfoldige parforhold. De har felles interesser eller aksept for å dyrke hver sine — egentid forstås som respekt for ulike behov. De har en løsningsorientert innstilling, ser etter det som fungerer, og gjør mer av det. De har mot til å tilpasse familielivet til noe som ikke alltid er helt A4. De har kunnskap om de varige forskjellene, og kan ha dialog og ofte humor rundt dem. De bruker eksterne hjelpemidler og ekstern hjelp uten skam — det vi kaller protetisk miljø. De øver stadig på å takle at ting blir annerledes enn forventet. Og de har sosial støtte utenom parforholdet.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 16, formidler nevromangfoldige par som trives med hverandre at det å skaffe seg kunnskap om nevroforskjellene har vært en viktig del av kjærestekartbyggingen. Kunnskapen har for mange hjulpet dem å forstå mer av partnerens opplevelser og perspektiver, og bidratt til å gjøre det lettere å tolke hverandres væremåter i beste mening. Når forståelsen er på plass, blir det ofte også lettere å skreddersy rutiner som ivaretar begges behov. Nevromangfoldskunnskapen kan dermed bli en av bærebjelkene i forholdet.

Bilde 49 — Hvordan vil akkurat deres drømmehus se ut?

Gottman bruker huset som metafor for et parforhold. Vi vil at hvert par skal tenke litt på hvordan akkurat deres drømmehus ville sett ut. Ikke det ferdige huset, men det huset de ønsker å bygge sammen, med deres styrker og deres forskjeller. Hvert par bygger sitt eget hus med sine egne materialer.

Kursleder-replikk

Gottmans hus er en modell — ingen fasit. Som kursheftet beskriver på side 16, kan nevromangfoldshuset legge til ekstra bærebjelker som er særlig viktige for par der hjernespråkene er ulike. Det kan handle om kunnskap om nevromangfold, romslige rutiner som tilpasses energinivå, akseptert variasjon, og en felles forståelse av at noen forskjeller alltid vil være der. Hvordan ser deres drømmehus ut? Hvilke bærebjelker har dere allerede, og hvilke kunne dere ønske dere mer av?

Kapittel 4 – Konfliktmønstre, konflikthåndtering og løsningsbygging

Kapitlet beskriver mekanismene i konstruktive og ukonstruktive konflikter og presenterer et par verktøy for å håndtere akutte situasjoner. Deretter gis en introduksjon til hvordan vi kan jobbe løsningsorientert med utfordringene i det lange løp (kursheftet s. 27–38).

Bilde 50 — Hva skjer i kroppen ved konflikter? (s. 27)

Lysbilde 50: Hva skjer i kroppen ved konflikter?

Faglig fordypning

Gottmans diffuse fysiologiske aktivering

John Gottman er amerikansk psykolog, professor emeritus ved University of Washington, og grunnlegger av The Gottman Institute. Sammen med sin kone Julie Gottman har han over fire tiår studert hva som kjennetegner par som varer og par som går fra hverandre. Forskningen tok et avgjørende vendepunkt da Gottman satte par i et «Love Lab» med fysiologisk måleutstyr: EKG for puls, blodtrykksmålere, hudkonduktans for svetteutskillelse, blodprøver for stresshormoner. Det viste seg at det Gottman kalte diffus fysiologisk aktivering — kroppens generelle alarmmekanisme — var en sentral prediktor for konflikteskalering. Den biologiske mekanismen er at sympatikus tar over når trusselen blir overveldende: blodet omdirigeres fra fordøyelse til muskler, prefrontale hjerneområder får redusert blodtilførsel, kortisol og adrenalin pumpes ut. Personen mister tilgangen til klar tenkning over 95–100 slag i minuttet. For nevromangfoldige par er dette særlig relevant: ADHD-hjernen har ofte en raskere og mer intens aktiveringskurve — pulsen stiger raskere, og bremsing tar lengre tid. Pauseverktøyet kursheftet introduserer er derfor en form for protetisk støtte for et nervesystem som naturlig regulerer tregere.

Vi går nå over til et av Gottmans viktigste funn — det som handler om kropp og konflikt. Han målte puls, blodtrykk, svetteutskillelse og stresshormoner hos par mens de diskuterte konflikter i kontrollerte studier. Hovedfunnet var noe han kalte diffus fysiologisk aktivering — kroppens generelle alarmmekanisme.

Når denne aktiveringen inntrer, stiger pulsen — ofte til over 95–100 slag i minuttet. Blodtrykket øker, stresshormonene kortisol og adrenalin pumpes ut i blodbanen, og blodstrømmen omdirigeres fra fordøyelsesorganer til muskler. De prefrontale hjerneområdene — som er ansvarlige for rasjonell tenkning, perspektivtaking og emosjonsregulering — får redusert blodtilførsel.

Den praktiske konsekvensen er at personen mister tilgangen til de kognitive funksjonene som trengs for konstruktiv konflikthåndtering: evnen til å lytte, ta den andres perspektiv, nyansere, ta medansvar og formulere seg respektfullt. I stedet overtar mer primitive overlevelsesstrategier: angrip (kritikk, forakt), flykt (muring, tilbaketrekning) eller frys (nedstengning). Når pulsen overstiger 95–100 slag i minuttet, vil personen ha store vansker med å ta inn hva partneren prøver å si.

I en eksperimentell studie ble par avbrutt etter femten minutter med konfliktdiskusjon og bedt om å lese tidsskrifter i tretti minutter. Da de gjenopptok diskusjonen, var pulsene deres vesentlig lavere og interaksjonen mer positiv og produktiv. Det er bakgrunnen for kursets pauseverktøy: når en konflikt har eskalert til høyt fysiologisk aktiveringsnivå, gir det lite å fortsette diskusjonen — pulsene trenger minst tjue minutter på å falle.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 27, var John Gottman den første forskeren som dokumenterte hvordan kropp, følelser og tanker forsterker hverandres alarmsignaler i en opptrappende spiral, når en konflikt eskalerer i parforholdet. Når pulsen overstiger 95 til 100 slag i minuttet — det Gottman kalte diffus fysiologisk aktivering — blir det vanskeligere å lytte, ta partnerens perspektiv og tenke nyansert. Det handler om en kroppslig tilstand, snarere enn om vond vilje.

Et praktisk poeng her: forskning peker i retning av at det ikke er farlig for forholdet å krangle, så lenge det ikke trappes opp og blir stygt. Det er heller ikke skadelig å være konfliktsky — så lenge begge er det. Det er først når vi har ulike konfliktstrategier, og når opptrappingen tar over, at konflikter blir til skade. Noen par har god erfaring med å bruke pulsklokke, særlig i en periode der de utforsker hvilke pulsnivåer de selv trenger å være på for å klare å ta inn den andres perspektiv.

En modell mange par har funnet nyttig, er det vi kan kalle refleksjonssonen. Mellom ytterpunktene ukontrollert begeistring og frys-, flukt- eller kamp-tilstand finnes en sone der vi tenker, vurderer og kommuniserer godt. For den med ADHD kan refleksjonssonen være smalere, og personen kan gå raskere fra begeistring til kollaps, eller fra ro til kamp, uten den bufferen sonen ellers utgjør. Forklaringen er at ADHD-hjernen kan ha lavere terskel for å overveldes — både av negative og positive inntrykk. Når dette skjer, kan det for noen oppleves som et brått fall i den emosjonelle bankkontoen. Dette kan oppleves skremmende for begge, og for partneren kan det kjennes urimelig hvis paret ikke vet at det henger sammen med ADHD-effekten.

Til slutt et spesialtilfelle: for noen synker pulsen ved konflikt, i stedet for å stige. Det er naturens måte å slå av systemene på når kroppen tolker situasjonen som truende. Det kan henge sammen med ekstra skremmende opplevelser tidligere i livet, også opplevelser som ligger før vi hadde språk. Uansett retning gjelder samme prinsipp: øv på å kjenne igjen opptrappingsmønsteret, slik at dere kan stoppe det og ta opp igjen tråden etter at nervesystemet har roet seg. Gottman fant at de parene som trivdes best over tid, var de som sørget for å ta pauser når stemningen ble amper.

Bilde 51–52 — Hva kjennetegnet par med kraftig pulsøkning?

Lysbilde 51: Hva kjennetegnet par med kraftig pulsøkning?

Lysbilde 52: Hva kjennetegnet par med kraftig pulsøkning?

Lysbildene 51 og 52 presenterer sammen Gottmans tabell over fire dimensjoner av konfliktatferd ved normal puls versus puls over 95–100 slag i minuttet. Tabellen er gjengitt på s. 27 i kursheftet.

Tabellen viser fire dimensjoner ved konfliktatferd ved normal puls versus puls over 95–100 slag i minuttet. Den første dimensjonen er forholdet mellom positive og negative utspill. Ved normal puls var forholdet 5:1 — fem positive eller nøytrale utspill for hver negative. Ved puls over 95–100 dominerte de negative utspillene 0,8:1.

Den andre dimensjonen er om man klager eller anklager når problemer oppstår. Ved normal puls kommer det klager — det vil si at man tar utgangspunkt i hvordan man selv opplever problemet. Vennlig og myk start på klagen, som i en betroelse. Ved puls over 95 kommer det anklager — det vil si at man kritiserer den andre, i stedet for å snakke om sin egen opplevelse av problemet. Hard start, angrep på den andre.

Den tredje dimensjonen handler om i hvilken grad man forsvarer seg når problemer oppstår. Ved normal puls tar man medansvar for problemet, i det minste for en del av det. Ved høy puls forsvarer man seg, eller er indignert eller klagende.

Den fjerde dimensjonen handler om hvordan man betrakter den andres utspill. Ved normal puls behandler man partnerens meninger som gyldige og tolker utspill i beste mening. Ved høy puls oppstår manglende respekt, i verste fall uttrykk for forakt, og man tolker partnerens utspill i verste mening. Når det gjelder håndtering av ubehagelige følelser, har man ved normal puls strategier for å ta pause og roe seg ned, og tar initiativ til å beklage og gjøre det godt igjen etter sårende kommentarer. Ved høy puls oppstår taushet og tilbaketrekning — man bygger en mental mur.

Et spesialtilfelle: Hvis man har ekstra skremmende opplevelser i sin personlige bagasje, kan det hende at pulsen går ned i stedet for opp. Det er naturens måte å slå av alle systemene på, når vi er i ytterste livsfare.

Kursleder-replikk

Som kursheftet beskriver på side 29, har parterapeuter og parforskere lenge sett at de to i et par har en tendens til å utvikle faste roller i konfliktene — og jo mer disse rollene praktiseres, jo vanskeligere blir det å gå ut av dem. Det mest motstandsdyktige mønsteret oppstår når den ene har en pågående, kritisk stil, og den andre en tilbaketrekkende stil. Parterapeut og terapiforsker Sue Johnson koblet dette til hvordan spedbarn reagerer ved utrygg tilknytning — først protest og gråt, så tilbaketrekning. Som voksne kan den samme desperasjonen våkne når vi blir usikre på om partneren bryr seg. Den ubevisste protesten kommer ut som kritikk, og den som har lært å trekke seg, gjør det ved å bagatellisere eller appellere til den såkalte fornuften. Det er dansen som rekrutterer oss, snarere enn at vi velger den bevisst.

Bilde 53 — Eksempel: Konfliktdansen (Bufdir-video)

Vi viser her en film fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som heter [https://www.youtube.co m/watch?v=CssV71ZtuEA «Konfliktdansen — når en krangel om syltetøy blir en samlivskrise»]. Den varer i seks og et halvt minutt, og illustrerer på en konkret måte hvordan en helt liten uenighet kan vokse seg til noe mye større. Etter filmen tar vi en kort refleksjon — kjente deltakerne igjen noe av mønsteret?

Kursleder-replikk

Vi skal se en kort film fra Bufdir som illustrerer det vi kaller konfliktdansen. Legg merke til hvordan en liten uenighet kan vokse steg for steg — og hvordan begge parter bidrar uten egentlig å ville det. Det er nettopp det Gottman og Sue Johnson har vist gjennom forskning: mønsteret rekrutterer oss, og det blir vanskeligere å gå ut av jo mer det praktiseres.

Bilde 54 — Oppsummering: konfliktdansen (jf. Gottmans tabell, kursheftet s. 27–28)

Lysbilde 54: Oppsummering: konfliktdansen

Kapittel 4 handler om hvordan konflikter kan eskalere når begge nervesystemer er aktivert samtidig — kropp og hjerne kan da få vanskeligere for å lytte og nyansere. Det er sjelden hva som ble sagt som er problemet, snarere hva som skjer i kroppen mens det blir sagt. Pauseverktøyet kan være en viktig støtte for at konflikten skal kunne håndteres konstruktivt. For mange nevromangfoldige par har pausene en praktisk funksjon, fordi reguleringen kan ta lengre tid når den eksekutive funksjonen er presset.

Hovedpoenget med konfliktdansen er at vi blir rekruttert inn av selve mønsteret — det er mønsteret som henter oss inn, ikke vi som velger å gå inn i krangelen. Når vi blir klar over det, kan vi stå sammen mot det, og over tid kan vi svekke det. Det mest motstandsdyktige mønsteret er når den ene utvikler en pågående, kritisk stil, og den andre en tilbaketrekkende stil — det vi noen ganger kaller forfølger- og tilbaketrekkerdynamikken.

Den kanadisk-britiske parterapeuten og forskeren Sue Johnson beskrev dette som en tilknytningsprotest. Begge partneres atferd er forsøk på å gjenopprette kontakt og trygghet, men strategiene de bruker, forsterker i stedet utryggheten. Jo mer utrygg den første blir, jo mer pågående blir denne, og jo mer trekker den andre seg tilbake. Og jo mer den andre trekker seg tilbake, jo mer usikker blir den første. Sue Johnson utviklet emosjonsfokusert terapi (EFT) basert på tilknytningsteori (Bowlby) og forskning på pardynamikker.

Nøkkelen til å komme ut av mønsteret er å bygge trygghet. Vi kan bygge kjærestekart rundt disse rollene og få tak i motivasjonen bak. Da kan vi forstå den andres konfliktstrategi som et automatisert tiltak for å redde livet og fellesskapet. Et sentralt perspektivskifte ligger i å se konfliktmønsteret som problemet, ikke partneren. Det kan også være god hjelp i å oppsøke en ADHD-informert parterapeut.

Kursleder-replikk

Så hvis vi skal samle det: en krangel er ofte en dans vi rekrutteres inn i, og når begge kroppene har gått i alarm, er det lite å hente i flere ord. Da er pausen vennen vår. Og når roen har kommet tilbake, kan vi bli nysgjerrige på hva dansen handlet om — som regel et forsøk fra begge på å nå hverandre.

Bilde 55 — Øvelse 7: Våre konfliktgrep

Vi vil at parene skal kartlegge det som allerede fungerer før vi går videre med nye verktøy. Hvilke smarte grep har dere brukt innimellom, eller fast, for å bidra til god konfliktløsning? Parene jobber først fem til ti minutter på egen hånd. De setter kryss for det de kjenner igjen hos én eller begge, og kan gjerne legge til egne punkter som ikke står på listen. Etterpå ser de på hverandres svar og snakker litt om hva de har best erfaring med så langt. Dette er et grep i seg selv — å bygge videre på det som allerede fungerer.

Praksis

Øvelse 7 — Våre konfliktgrep

Hvert par lager en liste over de tre vanligste konfliktmønstrene de gjenkjenner hos seg selv.
For hvert mønster diskuterer parene: hva utløser det? Hvordan ser det ut? Hva trenger hver av oss i øyeblikket?
Paret formulerer ett konkret «konfliktgrep» — en handling én av dem kan gjøre når mønsteret oppstår.

Tidsramme: 15 minutter.

Kursleder-replikk

Vi vil at dere skal sitte med listen og krysse av — hver for dere først — hva dere kjenner igjen som grep dere har brukt før. Det kan være grep dere har brukt sporadisk, fast, eller bare en gang i en god periode. Når begge er ferdige, ser dere på hverandres svar og snakker litt om hva dere allerede har erfaring med. Mange par oppdager at de har flere ressurser enn de tenkte over.

Bilde 56 — Noen andre strategier å vite om

Vi vil nevne et par andre strategier som mange par har god erfaring med. Den ene er Den rause samtalen — finnes på s. 52–53 i kursheftet. Strukturen er bygget opp slik at samtalen ikke avhenger av begges spontane formuleringsevne i øyeblikket. Den starter med «Jeg ble … da …», så «Du ble … da …», en eventuell utdypning, og en tredje del der man uttrykker forståelse: «Jeg forstår at du opplevde …, fordi jeg vet at du …». Samtalen avsluttes med «Jeg er lei for …», og en takk til hverandre. Det er en liten struktur deltakerne kan ta med seg hjem.

Kursleder-replikk

I tillegg til de strategiene dere kjente igjen, finnes det noen andre dere kanskje ikke har prøvd. Vi kommer til å nevne nonverbale signaler, avtalt pause, omstartssignal, og et bevisst forsøk på å se den andre i beste mening selv når man er irritert. Ingen passer alle par. Tanken er at dere over tid kan plukke det som passer for akkurat dere. Som det vi etter hvert skal se på i den løsningsfokuserte delen, er det erfaringene fra eget liv som ofte gir oss de beste utgangspunktene.

Bilde 57 — Pause og omstart

Vi går nå inn i selve pauseverktøyet. Det er direkte forankret i den fysiologiske forskningen vi nettopp gjennomgikk. Verktøyet bygger på fire prinsipper (kursheftet s. 30–31).

Et nonverbalt signal innleder pausen. Hvorfor nonverbalt? Fordi når den prefrontale korteksen har redusert blodtilførsel, svekkes evnen til å formulere seg verbalt. Et forsøk på å si «jeg trenger en pause» kan komme ut i en form som eskalerer i stedet for å deeskalere. Pausen inntrer umiddelbart — også midt i et resonnement, midt i en setning, midt i en viktig diskusjon. Hvert sekund samtalen fortsetter, kan forsterke aktiveringen.

Den som ber om pause, har ansvar for å invitere tilbake til temaet — innen en felles avtalt frist. Det motvirker en forståelig frykt hos den pågående partneren: at pausen blir en flukt, at partneren trekker seg og temaet aldri tas opp igjen. Pausesignalet betyr egentlig: «Jeg ønsker å være i stand til å lytte og forstå deg slik du ønsker å bli forstått. Nå klarer jeg ikke det lenger. Jeg trenger en omstart, slik at jeg lettere kan ta det du sier i best mening.» Denne formuleringen kan gjøre pausen til et uttrykk for respekt for relasjonen.

Kursleder-replikk

Pause og omstart er et av de konfliktverktøyene mange par har best erfaring med. Som kursheftet beskriver på side 30, snakker George Faller om at nervesystemet vårt har tre hovedtilstander, som han knytter til trafikklyssignaler. I grønn tilstand er vi i god kontakt og åpne for innspill. I gul tilstand er vi i kamp- eller fluktmodus — vi kan fortsatt tenke, men tenkningen styres av negative følelser. I rød tilstand er det full stopp, og vi må vente til nervesystemet har roet seg. En pause handler om å gi seg selv tid til å bevege seg fra gul eller rød tilbake mot grønn. Like viktig er omstarten — å signalisere til partneren at man kommer tilbake, at pausen ikke er en flukt. Derfor skal vi nå se på fire pauseprinsipper som kan hjelpe paret å bygge tillit til selve pausen.

Bilde 58 — Øvelse 8: Pausesignal og omstartssignal

Nå skal parene avtale akkurat sitt pausesignal og omstartssignal. Vi anbefaler at avtalen inngås her og nå — i en rolig ramme der begge har tilgang til sin fulle kognitive kapasitet. Skillet mellom kald og varm beslutningstaking er grunnleggende: avtaler inngått kaldt kan brukes varmt, men avtaler forsøkt inngått varmt har lav sannsynlighet for å lykkes, fordi de prefrontale funksjonene som trengs for forhandling og perspektivtaking, er svekket under fysiologisk aktivering.

Praksis

Øvelse 8 — Pausesignal og omstartssignal

Hvert par avtaler ett pausesignal — et ord, en gest eller en bevegelse — som hver av dem kan bruke når de merker at de er på vei mot for høyt fysiologisk aktiveringsnivå.
Paret avtaler hva pausen innebærer: hvor lenge, hva hver av dem gjør i pausen, og hvem som tar initiativ til omstarten.
Hvert par avtaler også et omstartssignal — hvordan markerer vi at vi er klare til å gjenoppta samtalen?
Paret prøver ut signalet i kursrommet med en lavspent øvingssamtale.

Tidsramme: 15 minutter.

For ADHD-partneren reduserer et avtalt, konkret signal arbeidsminnebelastningen — i stedet for å improvisere en verbal forklaring midt i en krise, holder det å vise étt avtalt tegn. Jo enklere og mer automatisert signalet er, jo mer robust er det under press. Noen par bruker et ord («stopp» eller «pause»), andre bruker en gest (en T for «time-out», håndflate opp), og noen har kreative løsninger som å legge et bestemt objekt på bordet eller holde opp en mobiltelefon med et avtalt bilde. Lysbildet nevner også noen «ikke anbefalte forslag» — et pausesignal som er kritisk i seg selv, fungerer ofte dårlig. Det skal være lett å gi og lett å ta imot.

Kursleder-replikk

Nå skal dere bli enige om et pausesignal som passer dere. Gottman anbefaler at det er nonverbalt — for når man nærmer seg overveldelse, kan ordene være vanskelige å finne. Det kan være en T for time-out, en hånd opp, et kodeord. Det skal også være et omstartssignal — for å vise at man er klar til å ta opp tråden igjen. Mange par har avtalt en frist på maks 48 timer.

Bilde 59 — Løsningsfokusert tenkning handler om …

Vi går nå over til løsningsfokusert tenkning. Det handler om fire ting. For det første: å stille spørsmål som snur fokuset mot det man har klart, ressursene man har og den framtiden man ønsker seg — se s. 60–61 i kursheftet. For det andre: å identifisere konkrete detaljer i framtidsbildene man tiltrekkes av, framfor å bli fanget i repeterende analyser av det man vil bli kvitt eller komme seg bort fra. For det tredje: unik skreddersøm — ingen er like. Og for det fjerde: å ta det som fungerer bra på fersken, slik at vi kan gjenkjenne det og gjøre mer av det.

Grunnleggende prinsipper bak løsningsfokusert arbeid: utgangspunkt i menneskers sunnhet og styrke; forandring skjer hele tiden og er uunngåelig; en liten endring kan føre til større forandringer; feiling er informasjon; vi er alle eksperter på våre egne liv, og må forske på våre egne erfaringer for å kunne avsløre hvilke løsninger som kan fungere for oss. Tilnærmingen ble utviklet av Steve de Shazer og Insoo Kim Berg på 1970- og 80-tallet ved Brief Family Therapy Center i Milwaukee.

Kursleder-replikk

Løsningsfokusert tenkning — ofte forkortet LØFT — er en tilnærming utviklet av Steve de Shazer og Insoo Kim Berg ved Brief Family Therapy Center i Milwaukee på 1970- og 80-tallet. Som kursheftet beskriver på side 32, snur den litt på det vi ofte gjør. I stedet for å grave i hva som gikk galt og hvorfor, blir vi nysgjerrige på de gangene noe faktisk fungerte — selv om det var aldri så lite. Hva var annerledes da? Hva gjorde dere? Hvordan klarte dere det? For mange par er det en lettelse å oppdage at de allerede har erfaringer å bygge videre på.

En del av løsningsfokusert arbeid er å ta imot egne tilbakeslag uten å gå i skam. Vi pleier å minne om at ingen bommer så mye på blinken som de beste skiskytterne — nettopp fordi ingen trener så mye som dem. Det å mislykkes iblant er å forvente. All tilbakemelding fra virkeligheten er først og framst informasjon som hjelper paret å forstå mer, slik at de har et litt bedre kart neste gang.

Bilde 60 — Løsningsfokuserte verktøy

Vi går nå inn på de konkrete verktøyene. Det første er skalaspørsmål, som motvirker svart-hvitt-tenkning og hjelper oss å se nyanser. De fremmer dialog og realistisk optimisme. Det andre er å beskrive den ønskede tilstanden så konkret som mulig.

Det tredje verktøyet handler om å være på utkikk etter små, konkrete og tilstedeværende fenomener og unntak fra problemet (kursheftet s. 33). I stedet for å beskrive det irriterende man vil bli kvitt, peker dette verktøyet på de gode tilstandene man allerede har erfaring med — om så bare i øyeblikk. Disse erfaringene gir konkrete holdepunkter for hva som kan skje mer av. Eksempeldialoger finner deltakerne i kursheftet på s. 33–36.

Kursleder-replikk

Vi går nå inn på noen konkrete løsningsfokuserte verktøy. Det første er skalaspørsmålet — på en skala fra null til ti, hvor er dere nå? Som kursheftet beskriver på side 32, gjør skalasvar virkeligheten nyansert, snarere enn svart-hvit, og det blir lettere å planlegge og glede seg over de små framskrittene. Det andre verktøyet er å lete etter unntakene — de gangene problemet var litt mindre eller fraværende. Det tredje er å beskrive det vi ønsker oss konkret og positivt — ikke bare det vi vil bort fra. Dere finner eksempeldialoger i kursheftet på side 33–37.

Bilde 61 — Lunsj dag 2

Her markerer vi lunsjpause midt på kursdag to. Lunsjen kommer etter en intensiv formiddagsøkt om konflikthåndtering — Gottmans fysiologiske forskning på diffus fysiologisk aktivering, forfølger–tilbaketrekker-dynamikken, konfliktdansen, pausesignal og omstartssignal — og løsningsfokusert arbeid med LØFT-prinsipper og verktøy. Ettermiddagen begynner med Øvelse 9 og går deretter over til kapittel 5 om seksualitet.

Bilde 62 — Øvelse 9: En løsningsfokusert start

Vi starter ettermiddagen med et løsningsfokusert perspektivskifte — fra «hva går galt» til «hva går bra». Øvelsen har to deler. Del a: parene nevner noen ting de har prøvd, som par eller som foreldre, som de er glade for og som de synes har fungert så bra at de ønsker det skal fortsette. Beskrivelsene skal være av konkrete væremåter eller aktiviteter — gjerne som om de skulle beskrive noe de så på en video av seg selv.

Praksis

Øvelse 9 — En løsningsfokusert start

Hvert par velger et område i parforholdet der de ønsker bedring.
I stedet for å beskrive problemet, beskriver de ønsket utfall: «Hvordan vil det se ut når dette fungerer godt?»
Parene leter etter unntak — øyeblikk hvor det allerede har fungert, om enn delvis eller kortvarig.
Parene formulerer ett konkret lite skritt de kan ta i løpet av neste uke.

Tidsramme: 20 minutter.

Del b: parene tenker tilbake på en vanskelig hendelse eller utfordrende periode som nå er over eller forbedret. Hva gjorde at de klarte å snu situasjonen, og hva satte hver av dem spesielt pris på at partneren bidro med? Parene jobber først hver for seg, så ser de på hverandres svar.

Små ting som har fungert er like viktige som store ting — og kanskje lettere å gjenskape. De kan også få store ringvirkninger. Analyse: hvordan klarte dere det? Skriv ned hva dere tror bidro til at dere fikk dette til. Vær detaljerte og nøye — hva bidro hver av dere med?

Kursleder-replikk

Denne øvelsen er en løsningsfokusert start, beskrevet i kursheftet på side 38. Del a handler om å nevne ting dere har prøvd som har fungert — gjerne små ting, og gjerne konkrete, slik at dere nesten kunne beskrevet det som om dere så det på en video. Del b handler om å tenke tilbake på en vanskelig periode som nå er over eller forbedret, og spørre hva som gjorde at dere klarte å snu det. Som kursheftet påpeker, er hjernen vår først og framst en overlevelseshjerne, og den vil gjerne grave i hva som gikk galt. I denne øvelsen øver vi på det motsatte — å være detektiver når noe går bra.

Et lite tilleggsverktøy som dere kan ta med hjem: fire enkle LØFT-spørsmål dere kan stille dere selv, jevnlig. Den første er — en liten ting jeg er fornøyd med ved egen innsats? Den andre — hvordan klarte jeg det? Den tredje — en liten ting jeg ønsker å være fornøyd med ved egen innsats framover? Og den fjerde — hva ville være det første lille tegnet på at jeg er på vei dit? Spørsmålene er enkle, men beveger seg samme vei: fra det som allerede fungerer, mot det som kan bli litt mer av det.

Kapittel 5 – Sex, lyst og nevromangfold

Kapitlet gir en introduksjon til seksualitet i parforhold, og særlig til forskjeller som kan vise seg i nevromangfoldige seksuelle relasjoner (kursheftet s. 39–44).

Bilde 63 — Kort oversikt over kapittel 5

Vi har plassert dette mot slutten av kurset av flere grunner. Deltakerne har bygget psykologisk trygghet gjennom de foregående øvelsene og temaene. De har fått verktøy — kjærestekartspørsmål, Den rause samtalen, skalaspørsmål — som de allerede kjenner, og som kan overføres til seksualitetsfeltet. Vi gir først en introduksjon til hva forskning sier om god sex i varige parforhold. Vi tar deretter litt om forskjeller i sanseapparatet hos nevrotypiske og nevroatypiske personer. Vi viser noen resultater fra en stor nettundersøkelse om sex og ADHD, gjennomført av psykolog og sexolog Ari Tuckman. Til slutt får deltakerne mulighet til å bygge videre på det seksuelle kjærestekartet. Som det står i kursheftet på s. 39: kapittelet gir en introduksjon til seksualitet i parforhold, og spesielt til forskjeller som kan vise seg i nevromangfoldige seksuelle relasjoner.

Bilde 64 — Noen konklusjoner fra generell sexforskning

La oss starte med fem hovedfunn fra generell sexforskning. Det første: par med lang fartstid sammen er ofte mest fornøyde med sexlivet — sjeldnere de nyforelskede, som mange tror. Hyppighet i seg selv er ofte ikke avgjørende. Det kan ta press av mange par å høre dette.

Det andre: å kunne snakke om sex med partneren ser ut til å bety mer for et godt sexliv enn hvor ofte man har sex. I nevromangfoldige par har dette dobbel relevans — det er spesielt viktig å kunne snakke om sex, og det kan være spesielt utfordrende.

Det tredje: par som har varierte måter å være nær hverandre på — sensuelt og seksuelt — har større mulighet for å bevare et godt sexliv over tid. Her er Barry McCarthys gir-metafor nyttig. McCarthy er amerikansk sexforsker og professor emeritus i psykologi ved American University i Washington, D.C. Hans gir-modell beskriver sex som en aktivitet med fem nivåer av intensitet (kursheftet s. 40). 1. gir er ikke-erotisk kontakt — klem, smil, gode blikk, vennlig klapp, stryke på armen, kysse vennlig, si hyggelige ting (praktiseres helst daglig). 2. gir er fortsatt påkledd kontakt — sitte tett sammen, krype inn i armkroken, massere partners hodebunn, nakke eller føtter. 3. gir er å kle av hverandre, dusje sammen, massere med massasjeolje (uten erogene soner ennå), dele erotiske fantasier, danse tett, kysse tett. 4. gir er å stimulere erogene soner og oppildne seksuelle fantasier. 5. gir er å stimulere hverandres kjønnsorganer direkte — slikke, bruke fingre, hender eller sexleketøy, eventuelt inntrenging i kroppsåpninger.

Det fjerde: å planlegge sex kan være lurt — spontanitet er ofte overvurdert. Det er et paradoks for mange, men planlegging kan paradoksalt nok skape rommet for det som oppleves som spontanitet, fordi selve rammen allerede er på plass.

Det femte: sexlyst avhenger av samspillet mellom det seksuelle stimuleringssystemet og det seksuelle hemningssystemet. Det er Bancroft og Janssens duale kontrollmodell, fra deres artikkel «The dual control model of male sexual response: A theoretical approach to centrally mediated erectile dysfunction» .^[6] Forfatter og sexolog Emily Nagoski har kalt disse systemene for våre AV- og PÅ-knapper. AV-knappene sørger for at vi mister lyst, mens PÅ-knappene fyrer opp under mer lyst (kursheftet s. 41). Emily Nagoski er selv sent diagnostisert med autisme. Med andre ord: det hjelper lite å gi gass hvis håndbrekket står på.

Bilde 65 — Sex og ADHD

Kunnskap om ADHD-spesifikke utfordringer kan redusere risikoen for feiltolkninger — også på dette området. Mange seksuelle utfordringer i nevromangfoldige par har nevrologiske forklaringer som det er nyttig å kjenne til.

Sexlivet kan påvirkes av ADHD-symptomer: impulsivitet, distraksjon, glemsel, sanseforstyrrelser og behov for sterke og hyppige ytre stimuli for å holde fokus. Vanlige seksuelle utfordringer ved ADHD kan være varierende lyst — perioder med hyperseksualitet eller hyposeksualitet — at noen av girene glemmes (plutselig er lysten der veldig sterkt nå, plutselig er den borte), at avsporinger kan skje under det seksuelle møtet og det blir vanskelig å komme på sporet igjen, at man kan glemme hva som gir den andre nytelse, og at det er kapasitetskrevende å ha fokus på egen lyst og den andres behov samtidig. Vær særlig oppmerksom på forskjeller i sanseapparatet — taktil hypersensitivitet, lyd, lys, lukt — som alle kan påvirke seksuell tilgjengelighet sterkere enn mange vet.

Bilde 66 — Ari Tuckmans bok: ADHD After Dark

Den amerikanske psykologen og sexologen Ari Tuckman er spesialisert på ADHD hos voksne, med praksis i West Chester, Pennsylvania. Han har skrevet boken «ADHD After Dark — Better Sex Life, Better Relationship», utgitt på Routledge i 2019. Boken bygger på en undersøkelse Tuckman fikk lov til å legge ut på den amerikanske ADHD-foreningens nettside (CHADD). Undersøkelsen baserer seg på svar fra over 3 000 respondenter — 1 263 kvinner med ADHD, 1 051 kvinner uten, 673 menn med ADHD og 196 menn uten. Tuckman understreker selv at resultatene ikke kan generaliseres til likekjønnede relasjoner.

Bilde 67 — Hovedkonklusjoner fra Tuckmans undersøkelse

Tuckman fant flere hovedmønstre, oppsummert på s. 42–43 i kursheftet. Par som ivaretok parforholdet og trivdes med hverandre rapporterte også bedre sex. Vedvarende irritasjoner og konflikter i forholdet var sjelden bra for sexlivet — særlig nevrotypiske kvinner med mannlige ADHD-partnere rapporterte at det kunne være vanskelig å få lyst på sex, hvis de opplevde lite støtte og interesse fra partneren i det daglige.

Kvinner med ADHD liknet mer på menn enn på sine nevrotypiske medsøstre, i den forstand at de tenkte oftere på sex, hadde oftere lyst på sex, var mer åpne for å snakke om sex og var mer positive til å prøve ut nye seksuelle aktiviteter. Nevrotypiske partnere til kvinner med ADHD var dermed den gruppen som virket mest fornøyd med sexlivet i Tuckmans undersøkelse.

Mange hadde god erfaring med å planlegge sex — lite planlegging ga ofte lite sex. Nevrotypiske kvinner savnet mer ikke-erotisk nærhet fra ADHD-partneren. Menn med ADHD savnet anerkjennelse og følte ofte at de ikke strakk til for partneren. Mange brukte porno, særlig menn med ADHD, men pornobruken så ikke ut til å gå ut over hvor ofte man hadde, eller ønsket å ha, sex med partneren. Parene som trivdes seksuelt betraktet sjelden pornobruken som noe problem, selv når den ene benyttet seg mer av den enn den andre.

Bilde 68 — Nevroatypiske seksuelle identiteter og praksiser

En økende mengde forskning peker i retning av at nevroatypiske mennesker har større sannsynlighet for å ha atypiske seksuelle preferanser og atypisk seksuell identitet. Transpersoner og kjønnsmangfoldige individer har for eksempel tre til seks ganger så høy sannsynlighet for ADHD-diagnose som befolkningen ellers .^[7] En av flere teorier er at nevroatypiske mennesker i mindre grad er underlagt sosiale konformitetsnormer for kjønn og seksualitet, og dermed lettere kan utforske og uttrykke det de er.

Flere nevroatypiske enn nevrotypiske ser heller ikke poenget med å bare ha én livspartner, og kan foretrekke å leve polyamorøst. Andre kan oppleve seg overveldet om de må bo sammen med andre hele tiden, og foretrekker å bo i separate boliger. Vi nevner dette for å være sikre på at vi har et språk som rommer alle som er på kurset.

Bilde 69 — Øvelse 10: Du og jeg og sexlivet

Den siste øvelsen i kapittel 5 er Øvelse 10: Du og jeg og sexlivet (kursheftet s. 44). Et knippe kjærestekartspørsmål om sex og nærhet — tolv spørsmål totalt, hvorav to er åpne (eget spørsmål). Parene tar ett og ett spørsmål om gangen og bytter gjerne rekkefølge om de vil. Begge svarer på hvert spørsmål. Om det er vanskelig å finne svar på enkelte, kan en eller begge hoppe over og ta det fram igjen senere — det er en bevisst del av strukturen. Øvelsen avsluttes med verdsettelse — at deltakerne nevner noe de har satt pris på eller vært takknemlige for ved partnerens væremåte eller innsats under øvelsen.

Spørsmål 1 («Hva liker du best ved sexlivet vårt?») åpner positivt — den løsningsfokuserte innstillingen gjenspeiles i at øvelsen starter med det som fungerer, snarere enn det som mangler. Spørsmål 2 («Har du noen spesielle sansesensitiviteter jeg bør vite om?») er for mange par den første eksplisitte samtalen om sensoriske preferanser i seksuell kontekst. Spørsmål 7 («Hvor mye betyr ikke-erotisk nærhet for deg?») åpner for samtalen om McCarthys første gir og det daglige vedlikeholdet av den seksuelle forbindelsen. Spørsmål 8 og 9 («Hva gjør at du får lyst på sex?» og «Hva bør være på plass for at du kan nyte et seksuelt møte med meg?») kartlegger den seksuelle personligheten direkte — AV- og PÅ-knapper i Nagoskis terminologi.

Verdsettelsesavslutningen bidrar til at samtalen ender i det positive, uansett hva som ble delt.

Praksis

Øvelse 10 — Du og jeg og sexlivet (s. 44)

Parene tar ett og ett av de tolv kjærestekartspørsmålene om sex og nærhet, og bytter gjerne rekkefølge om de vil.
Begge svarer på hvert spørsmål. Spørsmål man ikke finner svar på, kan en eller begge hoppe over og ta fram igjen senere.
Øvelsen avsluttes med verdsettelse — hver nevner noe de satte pris på ved partnerens væremåte eller innsats under øvelsen.

Tidsramme: 20–25 minutter.

Veien videre

Bilde 70 — Veien videre etter kurset

Lysbildet formidler kursets avsluttende budskap gjennom tre punkter som kondenserer kursets LØFT-filosofi (kursheftet s. 45).

«Tenk på kurset som en begynnelse»: kurset gir verktøy og forståelse, men mye av arbeidet skjer etterpå — i hverdagen, over tid, gjennom prøving og feiling. Kursheftet beskriver at par «avslutter Du og jeg og ADHD-parkurset på litt ulike mentale steder, og med litt ulike tanker om fremtiden – ofte uavhengig av hvor fornøyde de er med selve kurset» (s. 45). Noen avslutter med optimisme og pågangsmot, andre med sorg over år som gikk før kunnskapen var på plass. Hvilken fase paret befinner seg i når de kommer på kurs, påvirker ofte hvordan de opplever avslutningen: er ADHD-en nyoppdaget etter mange år med strev i samlivet, kan sorgen over tapt tid og tapte muligheter være sterk og «iblant overskygge pågangsmotet man skulle ønske seg i møtet med den kunnskapen kurset formidler» (s. 45).

Sorgen kan forstås som et naturlig svar på erkjennelsen av hva hjerneforskjellene har kostet parforholdet i årene uten kunnskap — og den kan godt sameksistere med nytt pågangsmot. Par som tar kurset to eller tre ganger, formidler ofte at de merker forskjell fra gang til gang. Disse parene beskriver at de merker endringer i hvordan de betrakter seg selv, hverandre og parforholdet sitt, og i hvordan de bruker den voksende forståelsen som utgangspunkt for å prøve ut nye og gjerne utradisjonelle løsninger.

«Dere er forskere på dere selv»: forskermetaforen er sentral i LØFT-tilnærmingen og går igjen gjennom hele kapittel 4 i kursheftet. Den innebærer nysgjerrighet (hva skjer?), systematikk (la oss observere og teste) og nøytralitet (data, snarere enn dom). I et nevromangfoldig parforhold, der en av de største utfordringene er å tolke partnerens atferd i beste mening, kan forskerposisjonen gi en nyttig ramme: i stedet for å dømme partneren («du gjør alltid…»), kan man undersøke («hva skjedde der? Hva var annerledes den gangen det gikk bra?»).

«Det er ingen ting som haster!»: kursheftet avslutter på s. 45 med hilsenen «Tenk på dette kurset som en begynnelse, ikke noe som nå er avsluttet. Tenk at dere er forskere på dere selv, partneren og parforholdet resten av livet. Det er ingen ting som haster, og dere har allerede det som skal til for å finne løsningene som passer for akkurat dere.» Denne avslutningen rommer tre LØFT-prinsipper samtidig — tillit til at parene har ressursene som trengs, tillit til at små endringer kan få store ringvirkninger, og tillit til at endring kan skje i sitt eget tempo.

Bilde 71 — Hva kan passe for dere?

Lysbildet inviterer parene til å velge en form for regelmessig ivaretakelse av parforholdet. Flere varianter presenteres: den ukentlige timen, det daglige kjærestekvarteret, turer med hunden, skogsturer med tema, eller helt egne varianter.

Variasjonen i forslag gjenspeiler et sentralt LØFT-prinsipp: det finnes ingen «riktig» måte å ivareta et parforhold på — bare den måten som fungerer for akkurat dette paret. For noen passer en strukturert time med agenda og faste punkter. For andre passer en daglig kaffepause uten agenda, der samtalen får gå dit den vil. For noen passer turer der bevegelsen og naturen gjør det lettere å snakke. Det vesentlige er at det finnes en regelmessig, avtalt arena for paret — uavhengig av form.

I et nevromangfoldig parforhold kan ytre strukturer som støtter gjennomføringen være avgjørende: fast tid (heller enn «når vi får tid»), påminnere (kalenderoppføring, alarm), og et format som er overkommelig. Ti minutter daglig som faktisk gjennomføres, kan gi mer enn en time ukentlig som stadig utsettes. ADHD-hjernens prioriteringssystem setter sjelden «vedlikeholdsaktiviteter» høyt på listen automatisk, og et kjærestemøte uten fast tidspunkt og påminnelse vil for mange ADHD-partnere vanskelig la seg gjennomføre, uansett hvor mye hen ønsker det. Avslutningen — «Uansett form: Mer av det som funker!» — gjenspeiler LØFT-kjernen.

Bilde 72 — Eksempler på kjærestemøter (s. 55–58)

På s. 55–58 i kursheftet finner deltakerne eksempler på kjærestemøter. Den ukentlige timen har fem trinn: start positivt (del noe dere satte pris på ved den andre i uken som gikk), gjennomgå uken som var, planlegg den kommende uken, kartlegg emosjonelle triggere (situasjoner som utløste sterke følelser), og oppsummer og avslutt.

Det daglige kvarteret har fire trinn: start positivt, oppdater kjærestekartet, spør «er det noe du trenger akkurat nå?», og avslutt med et blikk fremover. Begge er strukturer som kan ta vare på paret over tid.

Bilde 73 — Boktips (engelsk): LØFT

Hvis paret vil lese mer om løsningsfokusert arbeid på engelsk, anbefaler vi Elliott Connie og Adam Froerers bok «The Solution Focused Brief Therapy Diamond» fra 2023. Den presenterer en firefaset modell — ønsket utfall, beskrivelse, ressurser, avslutning — som gir tydelig struktur til den løsningsfokuserte samtalen.

Bilde 74 — Boktips (norsk): LØFT

På norsk anbefaler vi Gro Johnsrud Langslets bøker — særlig «Gi hverdagen et LØFT». Vi har en mer omfattende boktipsliste i kursheftets ressursdel.

Bilde 75 — Lappemetoden (s. 58–59)

Lappemetoden er utviklet av familieterapeut Kåre Nygård — han som også utviklet det første store norske samlivskurset «Du og jeg og vi to». Metoden finner deltakerne på s. 58–59 i kursheftet.

Metoden krever ti papirlapper per person. Først skriver hver av partnerne ned ti aktiviteter hen har lyst til å gjøre sammen med partneren, og som hen tenker vil være bra for paret — én aktivitet per lapp. Den eneste regelen er at lappene skal variere. Lappene krølles sammen og legges i en kopp. Paret blir så enige om hvem som skal trekke først. Den som trekker, trekker tre av partnerens lapper, leser dem og velger én av aktivitetene. Den som trakk, har ansvaret for at aktiviteten gjennomføres i løpet av avtalt tid — for eksempel fjorten dager. Når fristen er ute, er det den andres tur til å trekke tre lapper og velge én.

Metoden har flere egenskaper som passer godt for nevromangfoldige par. Den kan redusere valgparalyse — å velge mellom tre er overkommelig, mens å velge blant svært mange muligheter kan virke lammende for en ADHD-hjerne med eksekutive funksjonsutfordringer. Metoden plasserer gjennomføringsansvaret hos den som trekker — det skaper en forpliktelse med en konkret frist, en ekstern strukturstøtte for gjennomføring. Og lappene gir innblikk i partnerens ønsker og drømmer — de er i seg selv en form for kjærestekartoppdatering.

Metoden har også et element av lek og overraskelse som kan aktivere ADHD-hjernens motivasjonssystem: trekningen er en liten spenningsopplevelse, og den valgte aktiviteten har en kvalitet av gave — noe partneren ønsker seg, som man nå skal gi.

Avslutning

Bilde 76 — Gratulerer med fullført kurs!

Lysbildet markerer kursets avslutning med en gratulasjon til deltakerne. Mange par opplever blandede følelser i avslutningen — lettelse over at det intensive arbeidet er over, takknemlighet for ny forståelse og nye verktøy, kanskje spenning over å prøve ut det de har lært, og for noen også sorg. Sorg over år som gikk med til misforståelser før kunnskapen var på plass, og over det parforholdet de hadde sett for seg. Kursheftet normaliserer denne sorgen og minner om at par som kommer tilbake og tar kurset om igjen, ofte formidler forskjell fra gang til gang (s. 45).

Parene tar med seg et utvidet kjærestekart, nye verktøy (pausesignal, Den rause samtalen, skalaspørsmål, fokus på unntak, akuttoppklaringen, lappemetoden), ny kunnskap om hjerneforskjellene mellom dem — ny mening, nytt språk og muligheten for å tolke det som skjer mellom dem gjennom en ny linse.

Bilde 77 — Evaluering av femte kursgang (og ett spørsmål om hele kurset)

Helt til slutt ber vi om tilbakemeldinger på dagen i dag og hele kurset under ett. Som kursvettregel nummer fire — vær gjerne konkrete. Hva traff? Hva mangler? Hva tar deltakerne med seg videre? Tilbakemeldingene er en gave til kurslederne og til alle de parene som kommer etter på dette kurset.

Kilder

↑ Cortese, S., Bellgrove, M. A., Brikell, I., Franke, B., Goodman, D. W., Hartman, C. A., Larsson, H., Levin, F. R., Ostinelli, E. G., Parlatini, V., Ramos-Quiroga, J. A., Sibley, M. H., Tomlinson, A., Wilens, T. E., Wong, I. C. K., Hovén, N., Didier, J., Correll, C. U., Rohde, L. A. og Faraone, S. V. (2025). Attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) in adults: Evidence base, uncertainties and controversies. World Psychiatry, 24(3), 347–371. https://doi.org/10.1002/wps.21374
↑ Gao, Z., Duberg, K., Warren, S. L., Zheng, L., Hinshaw, S. P., Menon, V. og Cai, W. (2025). Reduced temporal and spatial stability of neural activity patterns predict cognitive control deficits in children with ADHD. Nature Communications, 16, 2346. https://doi.org/10.1038/s41467-025-57685-x
↑ Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The «double empathy problem». Disability and Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008
↑ Milton, D., Gurbuz, E. og López, B. (2022). The «double empathy problem»: Ten years on. Autism, 26(8), 1901–1903. https://doi.org/10.1177/13623613221129123
↑ Fricker, M. (2007). Epistemic injustice: Power and the ethics of knowing. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780198237907.001.0001
↑ Bancroft, J. og Janssen, E. (2000). The dual control model of male sexual response: A theoretical approach to centrally mediated erectile dysfunction. Neuroscience and Biobehavioral Reviews, 24(5), 571–579. https://doi.org/10.1016/S0149-7634(00)00024-5
↑ Goetz, T. G. og Adams, N. (2024). The transgender and gender diverse and attention deficit hyperactivity disorder nexus: A systematic review. Journal of Gay and Lesbian Mental Health, 28(1), 2–19. https://doi.org/10.1080/19359705.2022.2109119

[cortese2025-1] Cortese, S., Bellgrove, M. A., Brikell, I., Franke, B., Goodman, D. W., Hartman, C. A., Larsson, H., Levin, F. R., Ostinelli, E. G., Parlatini, V., Ramos-Quiroga, J. A., Sibley, M. H., Tomlinson, A., Wilens, T. E., Wong, I. C. K., Hovén, N., Didier, J., Correll, C. U., Rohde, L. A. og Faraone, S. V. (2025). Attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) in adults: Evidence base, uncertainties and controversies. World Psychiatry, 24(3), 347–371. https://doi.org/10.1002/wps.21374

[gao2025-2] Gao, Z., Duberg, K., Warren, S. L., Zheng, L., Hinshaw, S. P., Menon, V. og Cai, W. (2025). Reduced temporal and spatial stability of neural activity patterns predict cognitive control deficits in children with ADHD. Nature Communications, 16, 2346. https://doi.org/10.1038/s41467-025-57685-x

[milton2012-3] Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The «double empathy problem». Disability and Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

[milton2022-4] Milton, D., Gurbuz, E. og López, B. (2022). The «double empathy problem»: Ten years on. Autism, 26(8), 1901–1903. https://doi.org/10.1177/13623613221129123

[fricker2007-5] Fricker, M. (2007). Epistemic injustice: Power and the ethics of knowing. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780198237907.001.0001

[bancroftJanssen2000-6] Bancroft, J. og Janssen, E. (2000). The dual control model of male sexual response: A theoretical approach to centrally mediated erectile dysfunction. Neuroscience and Biobehavioral Reviews, 24(5), 571–579. https://doi.org/10.1016/S0149-7634(00)00024-5

[goetzAdams2024-7] Goetz, T. G. og Adams, N. (2024). The transgender and gender diverse and attention deficit hyperactivity disorder nexus: A systematic review. Journal of Gay and Lesbian Mental Health, 28(1), 2–19. https://doi.org/10.1080/19359705.2022.2109119

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]